
Hva gjør du når et enormt hus, som er i ferd med å ramle ned, er til salgs for 1 krone? Som lokaljournalist var jeg superfornøyd med å ha røyket ut at eiendomssjefen i kommunen hadde slengt litt med kjeften i lunsjen, og ville kvitte seg med Fattighuset - hjemmet for narkomane og paranoide alkoholikere - for 1 krone. FOR EN SAK - tenkte jeg. Og ringte til alle eiendomsutviklere jeg kunne komme på. Jeg var sjokkert over at ingen ville ha dette nær 400 kvadratmeter store trehuset fra 1762. "Brenn det!" sa en. "Riv det", sa en annen. "Vi freder det", sa riksantikvaren. Og siden ingen ville ha det, gjorde jeg kuppet selv. Sammen med min splitter nye kjæreste fikk vi nøkkel til det falleferdige huset, og gjorde sopp- og råteundersøkelser. De påviste både sopp og råte, men ingenting fatalt, og i 2005, sa bystyret i Holmestrand enstemming ja til å selge oss huset til spottpris. Applausen som fulgte etter vedtaket, sier vel mye om lettelsen politikerne følte over å kunne gi slipp på det fredete kulturminnet som var fullt av søppel, rotter, råte og annet guff.


For meg var det spesielt å få overta huset. Mine tippoldeforeldre og oldeforeldre var fattighusbestyrere, og så til at fattiglemmer på slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet hadde tak over hodet. Min farfar ble født i huset i 1900, og faren min vokste opp i nabohuset. Som lita jente kjente jeg alle de fulle fyrene som bodde her, og de var alltid smilende og rare. Etter fem år rusler de tidligere beboerne fortsatt forbi i gata her. De lurer fælt på om det går bra med oss, og er flinke til å fortelle oss hvor fint huset blir. Ute har vi hentet frem den originale rødfargen, og inne har vi kvittet oss med tonnevis med respateks, koreaplater, plastpanel og andre grusomheter. Under det fæle dukket det opp farger vi aldri ville kommet på å male selv. Grønn stue, bondeblått gjesterom, blodrødt gutterom, sjokoladebrune gulv og grågrønn gang - som beriker livet vårt nå! Vi er jo fargerike mennesker. Ingen grunn til å leve i et hvitt og bare hvitt hjem.

Vi fyller rommene våre med gamle møbler vi har funnet på loftet hos famillie, arvet, kjøpt på loppis, funnet i hus som skal rives - og et par nye stoler fra Ikea. Kunsten på veggene er stort sett lokale kunstnere, men også en del unge, nye internasjonale stemmer. Hva kan denne stilen kalles? Vanskelig å si. Det er virkelig litt fra hvert prestegjeld, men det funker fint, og de mye omtalte spøkelsene har ennå ikke vist seg eller klaget på hvordan vi har innredet og innordnet oss.
Nå har vi bodd i huset i snat halvannet år. Vi har bygget på et trappehus med bad og vaskerom for å ikke gjøre innhogg i den fredete bygningskroppen. 200 kvadratmeter står tilnærmet klare oppe i andre etasje hos oss. En 90 kvadratmeter stor leilighet er ferdig restaurert og leid ut i første etasje, og hagen kommer seg. Kjøkkenhagen har i år gitt oss nesten alt vi trenger av grønnsaker, og fargerike staudegleder. Til neste år er det nok plass til poteter og enda flere løk, rødløk og rødbeter. Når vi er i hagen, føler jeg at vi oppfyller slagordet til engelske Country Living; Your Countryside Needs You! Midt i småbyen?!

I mens er vi i full gang med de siste 110 kvadratmeterne på gateplan. En tømmervegg er skrapet og skal males, to soverom, en stue, et kjøkken, et bad og et toalett skal på plass i en voldsom fart. Hus trenger folk, heter det, og hos oss er det straks plass til flere folk. Vi skal bare male, skrape, sparkle, pusse og male litt til. Og kutte til noen meter lister, både til vinduer, dører, gulv og tak. Vi gleder oss til vi er ferdige, men ojojoj,
så moro det er å jobbe på lag med historien!
English: I have a guest here today!! Marie i Fattighuset. Please use the translater. It`s so many words...