hva ønsker du?

Hva ønsker du?
Hva vil du egentlig lese når du tar deg en tur inn hit på bloggen?

Nå som det har blitt fine store bilder her på bloggen, dukker spørsmålet opp hva du egentlig har lyst å lese om når du tar deg en tur inn hit. Jeg tenker jo inne i mitt hodet hva som er aktuelt, men kanskje du går og ønsker deg noe annet? Det vil fortsatt gå i landlig livsstil, men innen dette begrepet beveger det seg jo mye. På mine etterhvert mange turer rundt i landet (med foredraget "Den store kofetjakten"), møter jeg ofte på folk som følger vår reise, og som kanskje også har gjort det lenge. I 90 % av tilfellene sier de da, uten at jeg har spurt; "det er så moro å følge gårdsprosjektet". Så om jeg slikker på fingeren og stikker den i været, vil jeg tro at det er et av de temaene som er aktuelle. Jeg kan i alle fall tenke meg at det må være litt artig å se hvordan det nå til slutt blir. Særlig for dem som har fulgt med helt siden vi startet vår gårdsjakt. Det har vært en lang prosess og det må ha gått med en del tuber tålmodighet. Så jeg syns jo nesten at jeg skylder dere den ;O) Og gårdsgreier skal det bli. Det er jo nå det starter tenker jeg!

Men la meg veldig gjerne høre hva du tenker! 
Legg inn kommentar under dette innlegget, send meg en mail (lifehere@hotmail.com), skriv på Facebook-siden min eller stikk innom Instagram (@livslyst). Jeg skal følge med hele veien ;O)

I mens skal du få vite at rett rundt hjørnet står i alle fall dette og venter: 
*Mer fra gården. Nå kommer interiørbildene snart. Hurra!
*Vårbilder.
*En stemningsrapport fra denne koftefesten jeg var på. For hva gjør man egentlig på en koftefest?
*Oppdateringer på hva jeg har laget av reportasjer og hvor du finner dem.
*Og en ganske personlig historie jeg har lyst å fortelle deg...

# den store koftejakten # kofter # kofteboken # kofteboken 2 # liv sandvik jakobsen # tørkestativ # nostalgi # landlig # livsstil # matnyttig #

det er historien vår, og den har fortsatt verdi

Line i Tinn, som står bak @tora_no / @eldhuset_no , har i flere perioder hatt geiter. 

Det er kanskje ingen hemmelighet, for den som stadig er innom her på LivsLyst, at driveren av bloggen liker å grave i fortiden. Grave i gamle tradisjoner, titte på gamle bilder og prate med mennesker som har kunnskap om tradisjonelle gjøremål fra tidligere tider. Og ikke minst dra alt dette med inn i nåtiden. Og det er ikke bare for bloggens del jeg gjør dette. Det er like mye, hvis ikke mest, for å gi mitt eget liv det innhold jeg ønsker. Samtidig har jeg en jobb som alt dette også passer så godt inn i: Reportasjene jeg lager for magasinet Lev Landlig. Jeg kombinerer altså disse kjekke "tre fluer i en smekk". Bloggen, journalist-jobben og livet. 

Det gir mening når jeg i etterkant kan formidle denne livsstilen og kunnskapen videre gjennom ord og bilder. Det er flere av oss, ja mange, som liker tanken på å leve nærmere naturen og til tradisjonene. Leve litt saktere og finne frem til verdier med historisk innhold. Enten man gjør det ved å ha urter i en blomsterkasse i en bygård, eller man har flere mål med grønnsakshage i ei bygd. Mye av det som disse kulturbærerne holder på med i sine kriker og kroker av landet, blir ikke alltid lenger naturlig overlevert fra mor til datter osv. Derfor finner jeg ekstra glede i å gjøre slike reportasjer og sende dem ut til de tusen hjem. Det er slik vi har overlevd. Det er historien vår, og den har fortsatt verdi i vår tid. I disse dager planlegger jeg derfor flere reiser og temaer jeg skal innom i året som kommer, og jeg må si jeg virkelig ser frem til å samle inn mer kunnskap og inspirasjon i møte med mennesker som finner livskvalitet i denne type gjøremål. 

Skulle det ha seg slik at du holder på med noe, eller vet om andre som gjør det, så er du velkommen til å ta kontakt! Kanskje er det deg jeg får lov å besøke neste gang?

Mail: lifehere@hotmail.com

Jeg syns jeg har fått vært på så mange vakre steder, møtt så mange fine og kunnskapsrike mennesker og lært så mye. Når veien til jobben krøller seg inn i landkskapet, det er høye fjell på flere kanter og gårdene ligger spredt, da koser jeg meg som mest. Og om det er full vinter, og jeg skal være ute i flere timer for å dokumentere matforedling og småbruksgjøremål, kan ikke varme kontordager erstatte det på noe vis. Det er en sansenes opplevelse hver gang. Ja, jeg må faktisk si det på den måten. Dette liker jeg så godt. Det blir sterke minner å ta med seg. Inntrykk å bygge videre på. Inspirasjon til eget prosjekt. Som da jeg for eksempel fikk være med å ta bilder av den gamle badstuen/røykstuen i Grungedal. Her ble både eierens og naboers lammelår og juleribbe røyket, og Thomas og jeg har såå lyst å sette opp en slik på gården vår. Så får tiden vise...

På @heggtveitkjokken i Seljord fikk jeg være med å lage sylterull og lammerull et år. På god og tradisjonelt vis, med ingefær, allehånde og nellik som ingridienser. Når man lager rull må man jo rett og slett frem med nål og tråd. Poenget er å utnytte dyret på best mulig måte, og flere bestandeler sys altså sammen til et større stykke som rulles og presses. Og slikt blir det gode saker av!

Og i disse førjulstider som snart inntar oss: Hva skal man gi til den som har alt? Jeg trenger vel ikke si mer?

En sensommerdag i Grungedal fikk jeg være med å ta opp poteter. Den bratte og vestvendte lia er grunnlag for god avling. Her står sola høyt og lenge, og bakken blir varm gjennom sommersesongen. 

Etter denne dagen har jeg bestemt meg for hvilket slag poteter jeg har lyst å sette på gården. Det må bli mandelpoteter som i Grungedal! Ikke bare fordi vi har en del bakker og skråninger, for slik er det ganske likt, men også fordi potetene var hvite og fine, og de smakte kjempe godt! For jeg var heldig å få med en pose til høstens middager. Hurra og igjen takk!

Til reportasjsene jeg lager, liker jeg også så godt å ta frem gamle kokebøker og husråd. Det er jo for det første så mye artig å lese, men også så mye kunnskap og gode tips. Hver gang jeg for eksempel lager saft, er det den gamle og blå "KONSERVERINGSBOKEN" jeg bruker. 

Da får jeg jobbe videre med planleggingen. Vi knottes!

min hverdag

"Hvordan ser egentlig min hverdag ut akkurat nå?"

På bildet her ser det jo ganske så greit ut. Rekker en liten kaffekopp før arbeidsdagen er i gang liksom. Men er det den hele og fulle sannheten? Vi kan jo likegodt begynne med en gang: dette kjøkkenet ferdes jeg ikke lenger i. Det er bykjøkkenet i huset vi solgte for ca 1/2 år siden. Men her syns jeg liksom jeg så litt koselig ut i et hyggelig miljø. Så fikk det bli dette bildet som ble introen på innlegget jeg har tenkt å dele med dere i dag. Jeg skal nemlig ta dere med gjennom en nokså vanlig hverdag. En del små detaljer er utelatt, men til gjengjeld får dere de store linjene. For hvordan ser egentlig min hverdag ut akkurat nå?

Min dag starter med en frokost. Det må jeg ha for å komme godt i gang. Nå har jeg blitt ganske så flink til å bake brød, så vanligvis er det hjemmebaket som står på menyen. Her er det et kjøpebrød fra en steinovnsbakeri. For unntak er det jo. Til og med de unntakene da vi oppdager at brødboksen er tom og vi må spise knekkebrød istedet. Noen dager tar vi oss tid til å spise frokost sammen hele familien. Det skjer faktisk ganske ofte. Vi setter pris på disse stundene, selv om matlysten hos alle ikke bestandig er på topp og klokka jobber mot oss. 

*Ferskt brød med gulost, noen skiver av tomat og litt pepper er god frokostmat. 

Siden tusler jeg opp på mitt vesle kontor. Som også er vårt gjesterom. Der sitter jeg med mitt arbeid. Det være seg bilderedigering, skrive tekster til reportasjer, research, svare mailer eller planlegge foredrag. Akkurat nå for tiden bruker jeg mye av tiden på reportasjer for Lev Landlig. Her syr jeg sammen bilder og tekster fra fine hjem jeg har vært på besøk, steder jeg har lært om tradisjonelt jordbruk og kulturlandskap, kreative gjør-det-selv idéer og tips til husholdningen. Det gode liv på landet altså. Det er hva jeg ønsker og prøver å formidle. Og nå vet dere at det skjer ved et gammelt kjøkkenbord, mellom to gamle tresenger, på et gjesterom, i et leiehus... 

Så går det raskt mot middagstid og avslutning på arbeidsdagen. Om jeg ikke har vært så effektiv som jeg ønsket, sitter jeg igjen med følelsen av at dagen har gått for fort. Andre dager har jeg fått god uttelling, og jeg sier meg fornøyd og glad når Mac`n slås av. Familien samles i alle fall, og i sommer har det ofte vært her oppe på gården. Middagen tilberedes nede i leiehuset og fraktes opp den noget humplete grusveien. Svett, svett.... Eller den lages på enkelt vis på hybelkomfyr i spikerteltet. Selve måltidet inntas så ofte været tillater det, her ved langbordet. 

Det har vært mye jobbing på huset en lang periode nå. Dette arbeidet er både altoppslukende og tidkrevende. Midt i alt vil vi leve og skape gode minner, og hver ettermiddag har vi et ønske om å være sammen som familie (og med venner og storfamilien) og gjøre noe som samler og gir energi. Vi koser oss på gården, leker med treklosser, fisker i bekken, drar på kanotur i kanalen og spiser blåbær i skogen... Dette er den beste tiden på dagen. Da puster vi litt ut etter dagens arbeidsøkt, og psyker oss opp til en ny. 

For når veslekaren har lagt seg, bretter vi opp ermene igjen og gyver løs på dette. Og noen dager er det akkurat så grått og rotete som det ser ut på dette bildet. Men det går fremover, og vi er ved godt mot. En "bad-hair-day" i blant må man regne med. Rommet innerst som dere ser har fått panel på veggene, er det nye gjesterommet/kontoret/biblioteket. At jeg nevner så mange funksjoner er ikke fordi rommet er så stort, men heller hva vi tenker det kan egne seg til. Vi får se når vi får bodd oss litt inn etterhvert. Ellers tar jeg her bilde fra kjøkkenet, og via gangen ser vi altså inn i rommet som faktisk snart er ferdig! (Siden dette bildet er tatt, har nemlig taket kommet på plass og vi har begynt å male. Hurra!)

Dagens slutt. Slitne, og som oftest fornøyde med arbeidet som er lagt ned, ender dagens ferd her inne. Da er det godt å komme hjem til en koselig oppredd seng kan jeg love. Dere som har fulgt meg lenge og vel, vet at jeg liker sengetøy og at sengen vår alltid er oppredd. Det er et deilig syn som møter meg hver kveld, og å legge seg i en god seng må være noe av det største privilegiet vi har.

 # landlig # livslyst # interiør # levlandlig # landliglivsstil # nostalgi # tradisjon # gammelt # livsandvikjakobsen # kofter # denstorekoftejakten # kofteboken # kofteboken2 # tradisjon # livsstil # restaurering # tømmerbygning # trehus # blomster # sommereng #bygningsvern # vedkomfyrer #  kulturlandskap # fargekoder # gründertreff2016 #

selvfølgelig?

"Selfølgelig? Hva er det som er så selvfølgelig i dette livet? Jeg kan ikke komme på en ting... Det er lenge siden jeg tok et oppgjør med dette ordet. Joda, jeg lærte å stave det og bruke det i stiler på skolen, men siden tok jeg det rett og slett ut av mitt vokabular. Det hører ikke hjemme der. Jeg liker det ikke. "

Det var en sterk og tydelig innledning jeg skulle by på i dag. Kanskje ikke så typisk i et innlegg her på Livs Lyst, og jeg har ikke til hensikt å bråke, men jeg er litt opptatt av dette tilsynelatende uskyldige ordet skjønner dere. Og vil nå gjerne ha dere med i mine refleksjoner. Jeg opplever det ikke som godt å støte på det selv om det er vanlig å bruke i både positive og negative vendinger:

"Selvfølgelig kan du låne denne av meg".

"Selvfølgelig var det for dårlig"!

Det faller meg ikke godt i øret uansett. 

Og så har du i tillegg gråsonene:

I en samtale med et annet menneske forteller du noe du nylig har opplevet. "Kanskje er det sånn det er" undrer du høyt. "Selfølgelig er det sånn" svarer den andre kort. Og der stopper den gode samtalen... Her kan man jo tenke at det var mer personens væremåte som talte, og det er nok mye sannhet i det. Men jeg liker ikke å støte på ordet. Det er så bastant. Det gir ikke rom for refleksjon og samtale. Kanskje er det også en ovenfra-og-ned-holdning som ligger og lurer under overflaten? Men mest av alt er det nok prinsippet om å ikke ta ting som en selvfølge her i livet, som har ført til min beslutning. 

Det er ingen selvfølge at jeg hver dag våkner og er frisk. Ingen selvfølge at jeg vil trives på et nytt sted. Ingen selvfølge at det jeg presterer vil falle i god jord hos andre. Det er heller ingen selvfølge at jeg får oppleve det jeg ønsker mest, men jeg mener man kan jobbe mot det. Kjempe for det også, og til slutt tørre å gjøre det og kanskje når jeg målene jeg har satt. Men det er ingen selvfølge! Det er mye jeg kan møte på min vei som vil hindre meg i å nå helt frem. Uforutsette hendelser, fysiske lover eller mine egen tanker og endringer... Derfor velger jeg heller å være takknemlig, enn bastant, og heie på nye oppdagelser som blir gjort, gå inn i interessante og meningsfylte samtaler, og glede meg over fremgang. Og samtidig kjenne på tryggheten over å være den jeg er, og at de valgene jeg tar for meg selv, vil føre til gode ting så langt jeg har oversikt. 

Joda, dette er en liten bagatell i en stor sammenheng. Jeg syns bare det er litt interessant og artig at de små ordene vi setter sammen i møte med andre mennesker skaper følelser, kontaktflater og inviterer til videre samspill. Og joda, vi kan leve godt med bruken av dette ordet som har fått sin plass i norsk ordbok, men jeg velger altså å leve godt uten. ;O)

*I følge ordbøkene er ordet "selvfølgelig" en erstatning for ting som sier seg selv, eller ting som er opplagt. Jeg selv velger å bruke "det er klart at...." om jeg skulle trenge noe med litt ekstra tyngde. 

# landlig # livslyst # interiør # levlandlig # landliglivsstil # nostalgi # tradisjon # gammelt # livsandvikjakobsen # kofter # denstorekoftejakten # kofteboken # kofteboken2

jeg blogger i magasinet lev landlig

Visste du at jeg "blogger" i livsstilsmagasinet Lev Landlig også? 

Jeg skriver "blogger" i anførselstegn, for det er jo her selve bloggingen foregår. Men i en fast spalte (to sider i hver utgave), fabulerer jeg rundt temaer som knytter seg opp mot vår lille småbruksdrøm. 

Jeg startet med å introdusere gårdsprosjektet, siden viste jeg en hel haug med gamle bilder vi har fått av venner og kjente av gården, og hvor mye verdifull informasjon de inneholder for oss. Hvordan det opprinnelig så ut her på tunet, er vår største inspirasjonskilde. Vi tenker ikke først og fremst på hva vi kan endre. Heller hvordan vi kan innrette oss. Men det skal også sies at valgene som en gang ble tatt av folkene som bodde her, kanskje ikke faller helt i smak hos oss. Da tillater vi oss å bestemme selv. Dessuten er det mange ting de aldri ble ferdig med. For eksempel å kle huset. Dét valget faller ene og alene på oss. Det skal vi klare. Vi har bestemt oss, men det får jeg fortelle en annen gang. For der havnet jeg nokså langt ute på jordet - igjen. 

Jeg har også skrevet om planleggingen av hagen. I neste utgave har jeg noen tanker om dette med å leve på landet. Så har du lyst å følge meg på livets landlige landevei, vet du at det er en mulighet i bladet. Ellers kommer jeg til å ta dere med på ferden med mine ord og vendinger her på Livs Lyst fremover også. 

Bare en liten ting til i forhold til dette med bloggingen i Lev Landlig: Gjennom denne spalten, oppdaget enda et familiemedlem av de som har bodd på gården vår, at noe skjer der oppe i bakkene. Enda en hyggelig og viktig kontakt! Og på den måten strømmet det jo på med enda flere gamle bilder. Til stor glede for oss! Da fikk vi blant annet vite om en detalj på huset vi egentlig er ferdig med. Da vi så bildet, var det bare å nikke enige: dette må vi gjøre om igjen! Jeg viser dere i neste innlegg :O)

# landlig # livslyst # interiør # levlandlig # landliglivsstil # nostalgi # tradisjon # gammelt # livsandvikjakobsen # kofter # denstorekoftejakten # kofteboken # kofteboken2

jeg seilte min skute

Dette har jeg gått og tenkt på i dag: Livet her på jorden går så fort. Om jeg får leve lenge og bli gammel, vil jeg da være fornøyd? Jeg har hatt min barndom, ungdom og nå er jeg voksen. Vil jeg være fornøyd når jeg også har fått oppleve en alderdom? Vi strever jo etter å holde oss evig stramme og vakre. Vil vi godta og faktisk være klar for at det hele er over en gang? "Det kommer an på hva jeg gjorde med livet mitt." Den tanken kom raskt. Dette temaet er komplekst og man kunne gått dypt ned i materien med tanke på hva som er viktig. Hva som teller. Vi møter jo alle på så forskjellige ting i livet. Vi har våre muligheter. Og vi har våre begrensninger. Ikke minst har vi forskjellige ønsker og drømmer. Store og små. Så i fare for å virke fullstendig overfladisk, vil jeg understreke at jeg med dette innlegget ønsker å kun kruse i vannskorpen. 

For det slo meg; om jeg fikk anledning til å følge drømmene jeg hadde, ville jeg da kanskje ende min ferd med å smile fornøyd over alle gode minner som var skapt? Det var mye jeg mer jeg kunne gjort, men jeg hadde i alle fall gjort det jeg ønsket mest. Jeg hadde liksom kommet i havn. Turen var over. Det hadde vært både bølger og blåst, og stille vann, men jeg hadde seilt min skute. Og jeg ville være fornøyd med at mine dager var talte. 

"Kan hende jeg seiler min skute på grunn; 

men så er det dog deilig å fare" 

- sa den mye siterte Ibsen. Jeg syns han hadde et poeng, mannen med skinnskjegg og hvitt sukkerspinn-hår. Et godt poeng også. Når man realiserer sine ønsker, opplever man ikke kun harmoni. Som i vårt tilfelle: Både Thomas og jeg har drømt om å bo på landet. Sånn ordentlig. Hver for seg, og da vi traff hverandre, ga det denne drømmen enda større næring. Nå var vi to som kunne jobbe for å få dette ønsket i havn. Vi dro på gårdsjakt i flere år, og en dag stod vi med papirene i hendene. Vi var blitt "gårdseiere". Det var mange følelser rundt dette. Alt fra "hipp-hurra" til "hva i all verden har vi gjort nå"? Det tok flere år før vi virkelig hoppet i det, og flyttet til bygda. Slik vi hadde hatt et inderlig ønske om så lenge. Og i dag står vi midt i prosessen med å gjøre denne fillehaugen av et våningshus til vårt hjem. Det har jo slått meg at vi er passe gale. Vi har akkurat solgt et hus vi endelig var helt ferdig med. Det hadde blitt akkurat slik vi ønsket det, så flytter vi... Planen var jo å vente med å finne gård til huset i byen faktisk var helt ferdig, men så skjer det som ofte skjer i livet; muligheten byr seg når du minst aner det. Plutselig satt jeg og skrollet nedover i en Finn-annonse. Falleferdige bygninger og en ta-pusten-fra-deg-utsikt vekket min nyskjerrighet. Med den ene hånda på tastaturet og den andre på mobilen, formidlet jeg til Thomas, som vittig nok befant seg på jobb i akkurat Kviteseid den dagen (!), at han måtte kjøre opp de bratte bakkene til denne gården for å se. Det var slik det startet, og dere vet resten. Om det var vettet eller hjertet som styrte oss, skal jeg ikke si. Jeg vil bare konkludere med at vi handlet på et ønske vi hadde hatt så lenge. Det var et stødig valg selv midt i tvilen og galskapen. Nettopp fordi vi hadde ønsket oss dette så lenge. Det hadde blitt en del av oss. En del av livet vårt. Vi hadde lyst til å gjøre dette. Nå hadde vi jo muligheten! Og vi grep den. 

Jeg tror det i dag. At når mitt lyseblå permanenthår en gang blåser lett i vinden, kan jeg smile fornøyd, eller le litt oppgitt, over at vi tok denne sjansen. Først da vil jeg vite om prosjektet var vellykket. I det spenningsmomentet må jeg bygge mitt liv, men jeg er i alle fall evig sikker på at gjennom å gjøre de nye tingene, vil vi lære en hel masse, få mange gode opplevelser, og ikke minst gode mennesker inn i livet mitt. Og kanskje jeg til slutt vil være fornøyd. 

Jeg seilte jo min skute...

# landlig # livslyst # interiør # levlandlig # landliglivsstil # nostalgi # tradisjon # gammelt # livsandvikjakobsen # kofter # denstorekoftejakten # kofteboken # kofteboken2

her er mitt 2015

Jeg gjør som UnderbaraClara; en liten oppsummering av året 2015 i tekst (og bilder.) 

Savnet du noe i 2015 som du vil ha i 2016?

Mer tid! Det ble nok et hektisk år i arbeidet med Koftebøken 2. Det har virkelig vært en fin reise, og jeg håper jeg ikke er ferdig med å lage bøker enda, men med flytting, og innspurt på boken samtidig, ble høsten 2015 nokså stri. Målet vårt med å flytte til ei bygd, er ikke bare å oppleve landlige omgivelser, men vi ønsker også mer tid til å nyte dette. Og ikke minst være sammen med venner og familie. Så jeg vil sette av mer tid til givende ting som å være sosial. Hurra!

Hvilke land besøkte du?

Jo mer tiden går, jo mindre får jeg lyst å reise utelands. Vi har pratet om dette med gode venner som er glad i å reise. Det finnes jo så mange spennende steder å oppleve. Men jeg syns bare det er så utrolig godt å være i Norge nå. Jeg har jo reist en del tidligere, og jeg går helt sikkert glipp av masse, men akkurat nå tiltrekkes jeg av gamle seterbygninger og overnattinger på gamle hotell i Norge. Det er hva jeg har lyst til. Finne små skjønne perler, dra dit, kose meg og samtidig lære om hvordan folk levde før i dette værbitte landet vårt. Så svaret på spørsmålet er rett og slett at jeg koser meg glugg her jeg er, og jeg besøkte ingen utland i 2015. Jeg har ingen planer om det i 2016 heller, men man skal aldri si aldri. 

Beste kjøpet?

Når jeg får slike spørsmål, kjenner jeg at jeg må skamme meg litt. Den første tanken som dukker opp i mitt hodet er jo: "Hva kjøpte jeg egentlig?" Jeg husker jo ikke. Ingenting av det jeg har kjøpt av smått og stort, har betydd mer for meg enn at jeg kan gå hen å glemme det. Det er ikke få ganger jeg har vært i byen og kommer hjem med flere poser som jeg ikke rekker å pakke ut med det samme. Når jeg endelig får tid senere på dagen, husker jeg ikke hva jeg har kjøpt! Det er en skam... Jeg trenger ingenting, og det jeg kjøper gjør meg ikke glad. Ikke så lenge i alle fall... Så her trengs litt skjerpings rett og slett! Kanskje målet i 2016 skal være å ikke kjøpe noe før jeg trenger det skikkelig. Så blir jeg kanskje litt mer glad for det da...

Gjorde noe deg virkelig glad?

Jeg kjenner stor glede over å være sammen med familien. Vi flyttet i sommer, et stykke bort fra familiene våre, og trodde vi kom til å se dem lite. Men saken er det at vi nesten aldri har sett dem så mye som i høst. Det har blitt mange turer opp og ned til byen i forbindelse med istandsettingen av huset som skal selges. Litt for mange egentlig, med tanke på at vi faktisk har flyttet og trenger å bli kjent her vi er nå. Men all tiden vi innvisterer i familien, kjenner jeg er kjærkommen og viktig for meg. Så om vi ikke skal reise såå mye att og frem i året som kommer, skal vi være mye sammen med familiene våre. Og det gjør meg glad!

Hva ønsker du å gjøre mer?

Nyte tiden jeg er tildelt. Ikke stresse rundt med høye skuldre over alt som skulle gjøres og som jeg ikke rakk å gjøre... Vet med dårlig erfaring at det er enklere å skrive dette enn å gjøre det. Men øve, øve, øve. Det må da gå an! Og så har jeg lyst å gå turer. Masse turer. Korte og raske kveldsturer, samt lengre turer i helgene. Ut i den friske naturen for å få røde bollekinn rett og slett! Det trenger jeg som for det meste jobber inne foran en skjerm hele dagen.

Hva ønsker du å gjøre mindre?

Bekymre meg. Ja, det kan gå dårlig, men tenk hvis det går bra?!!

Favorittprogram på tv?

Nå har ikke vi tv, men det finnes jo så mye på nett. I 2015 har jeg kost meg veldig med "Sommar med Ernst". Jeg har bladd meg tilbake i arkivet og har gått igjennom mange gamle episoder. Veldig moro å få være med på en prosess som strekker seg fra "falleferdig" til "oppusset". Om du også har lyst å se dette forresten, så finner du link til programmet HER. Og så skal jeg absolutt ikke glemme "Der ingen skulle tru...." Virkelig gøy at det blir laget nye episoder. Det er så utrolig inspirerende å se hvor folk kan bo. I de bratteste lier, og i de dypeste skoger, der bor det folk i vårt langstrakte land. Det er rett og slett fantastisk!

Beste boken du leste?

Jeg har skrevet flere innlegg om dette i det siste. Jeg liker aller best de gamle bøkene. Gjerne fra 40- og 50-tallet. Ikke alltid lett å identifisere seg med hovedpersonene fordi tankesett og handlingsmønster er nokså annerledes enn oss. Men det er utrolig moro å få et lite innblikk i hvordan de faktisk levde på den tiden. Og ikke minst liker jeg veldig godt at handlingen ofte er lagt til ei bygd et eller annet sted i Norge. De er til ren og skjær inspirasjon for meg, samtidig som det får meg til å slappe av. Som bøker jo skal.

Din største fremgang på jobben i 2015?

Jeg kjenner jeg blir tøffere og tøffere med tanke på å stå i prosessen med å produsere bøker. Når man gjør noe slikt for første gang, er man så usikker. Og særlig når man gir ut på eget forlag og ikke har noen på nabopulten eller innen kort rekkevidde å spørre. Heldigvis har vi knyttet til oss dyktige mennesker underveis, Sandvik & Samsøe (vårt firma) har jammen klart å lage to bøker på to år. Det er vi stolte av og glade for. Og midt i alt dette har jeg vokst. Blitt tøffere i jobben som forlegger.

Største fremgang på det private plan?

Thomas og jeg snakker mye om å lage mer god mat, og gjerne fra bunn. Jeg har, for dem som har fulgt med her på Livs Lyst lenge, stadig øvet meg på å bli en "god husmor". Med det mener jeg ikke at jeg skal løpe rundt i forkle hele dagen, vaske vinduer og alltid ha et støvfritt hjem for mann og familie. Men jeg har lyst å bli flinkere til å lage mat, og til å bake. Og jeg har rett og slett øvet på det. Og som vi alle vet; øvelse... hjelper. Trodde du jeg skulle skrive ... "gjør mester" nå? Jeg kan ikke kalle meg noen mester, men jeg har blitt flinkere! Mye flinkere om jeg ser meg godt tilbake. Vi lager mye mer mat fra bunn nå. Vi sylter og safter, og vi baker. Vi er jammen på god vei i riktig retning. Og når vi kommer opp på gården skal det bli enda mer moro. Der vil vi kunne ha økologiske grønnsaker i egen hage. Jeg har trua! Bare vi kunne rekke å komme i hus der oppe i løpet av 2016... Det er en annen historie som jeg får ta siden ;O)

Hva spanderte du mest penger på?

For å gjøre oss klar for vinter oppe på gården, måtte vi kjøpe oss et brøyteredskap. Det ble en nyere traktor. Den gamle solgte vi. Så var det den lyseblå Land Roveren sin tur. Vi måtte gå til anskaffelse av en nyere utgave som klatrer enkelt opp de bratte og svingete veiene til gården. Alle biler kommer opp dit altså, men på snøføret før vi får måket skikkelig og slikt, trengte vi en høyreist bil. Så ble det en Land Rover også jeg kan kjøre. Dette har desidert kostet oss mest dette året. Tross at vi også solgte noe. 

Finnes det noe som hadde gjort ditt år enda bedre?

Mer tid med venner og familie, mindre bekymring og enda mer tid til å være kreativ. Vi får håpe at dette ligger foran oss i 2016!

Hva fikk deg til å føle deg bra?

Jeg skal innrømme at jeg aldri har hatt så stor prestasjonsangst som da vi ga ut den første kofteboken. Jeg var så spendt på hva folk ville syns om produktet vårt. Vi hadde lagt ned så enormt mange arbeidstimer og energi, ja - oss selv, og da tilbakemeldingene begynte å komme aner dere ikke hvor glad jeg ble. Litt tøffere var jeg da Kofteboken 2 skulle ut til folket i november. Jeg var spendt da også, men jeg følte jeg hadde et liv om folk ikke skulle like den. Så kom tilbakemeldingene, og jeg kan konkludere med at det har vært utrolig moro å være en del av dette.

Hvem/hva savnet du?

Når man flytter, kan man savne de utroligste ting. Bare fordi det er kjent og kjært. Jeg kan se for meg lyskryss og bygninger i byen, og kjenne litt på at der er alt kjent. Hehe, ja - det er helt sant. Nå er vi på en ny plass, og det er bare å innse at det tar tid å etablere seg. Men vi er på vei, og først nå i 2016 ha vi landet ordentlig. Hele vår lille familie er samlet her oppe i Vest-Telemark, og nå skal vi bli kjent med både gården, naturen, serverdighetene og ikke minst menneskene her. Det siste gleder vi oss aller mest til! 

Hva ønsker du for det nye året?

Vi håper og tror at vi kommer skikkelig i gang med gården. Vi har ventet lenge, tenkt og vurdert, men nå setter vi inn støtet. Vi har ikke satt noen dato for ferdigstillelse enda, men skal jobbe på så det skjer noe hver dag der oppe. Midt i all jobbingen har vi bestemt oss for å leve. Mer og mer forstår jeg at tiden vi har tildelt er dyrebar, og jeg vil forvalte den så godt jeg makter. Og man kan bo på spennende steder og fylle tiden med fine ting, men det er til sist menneskene rundt oss som er viktige. Slik er det i alle fall for meg. Og jeg vet at i året 2016 skal jeg i alle fall være mye sammen med disse karene. 

lyng og mose og smil

Det er mye som er vakkert her i livet, og som jeg nevnte her om dagen, så er gamle tømmerhus noe av det fineste jeg vet. De tingene som har sjel, som har levet en stund, som har forårsaket eller vært tilskuer til masse glede, de liker jeg. Og så nevnte jeg gamle bøker. Å sette seg ned med en god og gammel bok, det gir meg den roen jeg leter etter på kveldstid. Dessuten er de så fine i bokhyllen. Og nå har jeg altså akkurat lest meg gjennom side for side i boken "Du hører dalen til". Skrevet i 1940 av Per Hillern. Og gjennom den ble jeg med på en reise fra krig i byen til et mer fredsommelig liv i en bygd oppe i fjellene. Og der oppe utspinner det seg blant annet en liten kjærlighetshistorie da vet du. Og nå kommer jeg til noe som også er så vakkert. Ja, det er ren og skjær poesi. Nemlig et lite avsnitt fra denne boken som jeg syns var så skjønt. Det er jo ikke sikkert dere vil oppleve det på samme måte, men for meg klang det så godt i hjertet. Jeg deler det helt til slutt i dette innlegget så kan dere tygge litt på det ;O)

*Jeg smetter inn et lite tips før jeg sisterer: 

Som bokmerke bruker jeg en lengde naturhyssing med en stor knute i toppen. Eller bunn om du vil.
Den vakre juleblomsten har jeg pakket varlig inn med mose.

Så endelig til det vakre poenget:

"Det vandrer to mennesker i sommerkvelden bortetter fjellvidda. Over sørhimlen har det dratt opp vakre skyer som gylles av sola. Langt inne i landet blåner Norges trollrike og jotunheimer med tinner og tårn opp under himmelen. Og fjellet har fivil og dvergbjørk og små grovsik og vide myrer og lyng og mose og smil. Små veier bygget etter vare dyreinstinkt snor seg laglig og forstandig rundt åser og høydedrag."

Dette lever jeg meg så inn i. Det er nesten så jeg leser om Thomas og meg selv på livets landlige vei akkurat nå. Tett inn på naturen som har så mye å lære oss, utsikten fra gårdstunet til blåner og jotunheimer... Der oppe følger vi våre drømmer, og blant lyng og mose skjuler det seg fornøyde smil. 

en liten oppsummering

Det er kanskje mange av dere som følger meg på instagram, men nå får dere heller tåle en liten samlings-reprise, for her kommer nemlig sommeren vår i bilder. 

Endelig kom tiden og anledningen til å flytte på landet. Vi har brukt mye av sommeren til tunge og store flyttelass. Hva man eier! Fordelen med å rive alt ut av skap og skuffer, er jo at man har en gyllen sjans til å kvitte seg med litt. Vi har rigget oss godt til i leiehuset, og er nå så nærme gården at vi ser en mulighet for å sette den i stand innen rimelighetens grenser - tidsmessig. 

Det har vel vært en nokså grå sommer om man ser på statistikken over værmeldingene. Det rare er at man glemmer det så fort, og husker heller alt det vakre og alt det hyggelige man fikk gjort. Det sitter igjen flest solskinnsdager i mitt sinn, og et par i grått, men er ikke også det vakkert?

Vi har da spist en rekke måltider ute, og spist en hel haug med desserter. Vi har hatt masse besøk, og kost oss på tunet i leiehuset. 

Det har blitt mange og koselige timer på gården. Ikke så mange som vi har hatt tidligere, for flyttingen har tatt sin tid. Men vi har kost oss desto mer de dagene vi har vært der. Og lagt planer og drømt. Og så har vi plukket markjordbær rett på utsiden av dørene og spist enda flere desserter.

Vi har nytt utsikt og skiftende himmel. Dette er oversikten man får rett nede i veien for gården. En liten tur i nabolaget altså, og dette åpenbarer seg. Vi tar inn og nyter i dype og gode åndedrag, og kjenner det er helse i hvert pust. 

Turer til gårsdbutikker og utsalg har det også blitt. Og jeg kan tilbringe timer i koselige butikker på landet. Atmosfæren og sjarmen man finner på slike steder er helt unik.

Skulle jeg oppsummere vår erfaring av å flytte på landet, så langt, kunne jeg gjerne sagt: 

Vi rett ut storkoser oss!

Og gleder oss til fortsettelsen.

dyrk ressursene du er tildelt

Det er nok av flinke folk å sammenligne seg med der ute. Vi benytter oss stadig av muligheten til å titte inn hos andre via blogger og instagram. Sosiale medier generelt. Det er jo både inspirerende og godt for øyet det, men midt i alt det fine, kan vi av og til kjenne et irriterende stikk. Stikket av dårlig selvtillit. "Hun får det jo mye bedre til enn meg. Hun får flere likes, og har i alle fall maaange flere følgere." Jada, de tankene kan komme snikende. Og ikke bare snikende heller. De kan slå deg hardt. Men så utrolig irriterende! Og unødvendig. Hvorfor er det så enkelt å sammenligne seg med andre? Vi er jo totalt forskjellig. Det hun eller de gjør, det gjør jo ikke jeg. Ikke på akkurat samme måte. Og det jeg gjør, det gjør jo ikke hun eller de. Vi har hvert vårt unike produkt. Vi er gode på forskjellige arenaer. Så går vi likevel kanskje rundt og tenker at "de andre får det så mye bedre til enn meg. Jeg rekker ikke å tørke støv av hyllene her en gang". Nei, la meg slippe. Hver gang det går opp for meg at det er helt greit og ikke sammenligne seg, trekker jeg et lettelsens pust. Kanskje er det derfor jeg ikke er så glad i å følge interiørtrender også. Det blir for mye man må følge med på, endre, konkurrere om. Og jeg er et skikkelig dårlig konkurransemenneske. Nei, jeg vil holde på med mitt. Ikke sammenligne meg med alle andre. Dette trenger man å bli minnet på. For igjen og igjen går vi i den samme fella. Så kan vi heller holde på med det vi syns er gøy. Og styrken ligger nettopp i dette ordet. Syns vi en ting er inderlig gøy, gir mening eller er verdifullt, er vi villige til å bruke tid på det. Da kan vi bli gode. Tiden vi er tildelt er ikke ubegrenset. Jeg rekker simpelten ikke å bli god i alt jeg kanskje skulle ønske. Men er det ikke slik det skal være? Tenk på skijentene. Tror dere de lager all mat fra bunn av, strikker kofter, syr gardiner, holder huset rent, får vært mye med familien og alltid har rene og stellede negler? Jeg tror de konsentrerer seg om det de er skikkelig gode på, og så rekker de det de rekker utenom. Det som er viktig for dem og det de liker å gjøre. Og her stopper min sammenligning med skijentene altså. Hehe. Jeg rekker rett og slett ikke å bli god i alt jeg kanskje skulle ønske, og så klart har jeg ikke evner til alt heller. Så jeg må dyrke ressursene jeg er tildelt. Vi er gode på noe, og mindre gode på annet. Ja faktisk må vi godta at noe er vi skikkelig dårlig på. Så det er bare å øve seg på å ikke sammenligne seg med andre. Selv om vi til og med skulle drive med nesten det samme. Det er plass til oss alle. Og vi må ikke glemme at vi har hver vår signatur. Hvert vårt unike produkt. Så får vi heller gløtte inn til hverandre for å la oss inspirere, til å gjøre nye ting, eller bli enda bedre i det vi kan fra før.