å skynde seg langsomt

Dette innlegget handler om det å skynde seg langsomt, ikke gjøre mer enn nødvendig med de gamle bygningene og samtidig tilrettelegge for brukervennlighet. Vi tar en titt inn i stabburet for å vise eksempler. 

Det er virkelig så fint om dagen. Snøen daler rett og slett like lett og fin som i sangen, alle lyder er dempet og pakket i vatt, og de gamle bygningene kommer nesten mer til sin rett nå som alt er hvitkledd rundt dem. Det var blant annet disse værbitte tømmerbygningene som gjorde at vi falt for stedet. De har stått her i over 100 år og skaper det autentiske miljøet vi ønsker oss på tunet. Jeg tenker at man skal gå så utrolig varsomt frem om man ønsker å pusse opp slike bygninger. "Skynd deg langsomt" - sier de som har greie på det, og jeg forstår hva de mener. Med nye materialer og moderne løsninger, faller jo det tidsriktige uttrykket bort. Det skal ikke mye til heller. Vi har lurt på å sette inn et lignende vindu på andre siden av stabburet. Det vi ser her, har vært satt inn for lenge siden. Kanskje den gangen våningshuset ble bygget på? Det er stor sannsynlighet for at dette vinduet en gang stod i huset. Vi fant i alle fall et lignende der, og det er det vi har lurt på sette inn på gavlveggen mot utsikten. Men vi tenker oss om. Det har vi gjort i flere år nå, og det er det to gode grunner til det: Vi har ikke tid til å gjøre noe med stabburet nå, men den viktigste grunnen er likevel at vi så nødig vil gjøre noe med disse bygningene som ødelegger det autentiske uttrykket. 

Det samme på innsiden av stabburet. Det hadde jo vært kjekt å isolere i andre etasje for å gjøre dette rommet tett og varmt til overnattingssted også vinterstid. Men da må vi kle både vegger og gulv, og da blir jo de røffe og originale materialene borte. Man må stadig kompromisse, og vi har faktisk gjort noe med taket inne i stabburet. Man tittet nesten rett opp og ut på takplatene, og med hvert vindkast kom alt for store dryss med rester fra det gamle spontaket til at folk kunne overnatte her. Så har vi stoppet der. I alle fall foreløpig. Tiden vil vilse om vi må gripe inn mer, men enn så lenge bruker vi dette rommet til overnatting i de varme månedene. Filleryer, tepper og skinn stenger ute den verste trekken. Jeg må også skyte inn her at dette rommet er såå godt å sove i om sommeren. Her er det svalt og godt. Ikke for varmt og ikke for kaldt. Nettopp på grunn av tømmerets egenskap til å magasinere varmen, og luften som trekker behagelig inn mellom stokkene. 

Selve våningshuset må vi gjøre en hel del med... Det vi skimter såvidt til høyre i bildet. Akkurat nå skiller det seg veldig ut fra de andre bygningene på tunet også. Rundt huset er det byggeplass. Vi har prøvet å stasjonere oss ved og rundt selve huset, slik at tunet ellers kan være fristed og romme pustepauser. Og så skinner jo de nye materialene regelrett i gult. Godt det ikke varer evig. Vi har kledd huset med god furu som skal få akkurat den samme fargen som stabburet og låven. Det vil heldigvsi ikke ta så lang tid heller. Gi det et par år, så er mye gjort. Vi kan allerede se forskjell på veggene som er kledd med et par måneders mellomrom. Så det er håp om at det "nye" huset skal se ut som det også har ligget her i over 100 år. Det er i alle fall det vi strekker oss etter. 

Lyst å se mer fra tunet vårt? Trykk GÅRDEN VÅR oppe i menylinjen, eller søk i de forskjellige kategoriene som dukker opp i rullgardinen. 

HER får du et lite glimt av hvordan det går med oppussingen, og hva slags løsninger vi får for i rommet som foreløpig kalles biblioteket.