vi flytter inn

Nå tar vi en sånn liten oppdatering igjen.

Denne gangen med fokus på hva det sterkeste minnet fra gårdslivet har vært gjennom faktisk fem somre. For dere som har fulgt oss siden da, har veien vært lang, men nå er vi nærmere innflytting enn noen gang. Det er jo nesten så vi ikke skjønner det selv. Det har vært utopi så lenge. Vi har bodd i campingvogn i flere måneder i strekk, vi har vært her i helger og ferier, pusset opp, revet oss i håret og pusset opp mer. Nå ser vi faktisk en ende på det. Ja, altså at huset i alle fall blir beboelig. Og når vi flytter inn, kommer jeg mer konkret tilbake til litt lenger ned i innlegget.  

2012

Det sterkeste minnet fra den første sommeren var nok jobben med låvetaket. Vi begynte der. (På våningshuset var det jo ikke tak i det hele tatt, der sørget vi bare for et midlertidig et i bølgeblikk.) Vi satt der oppe hver dag hele sommeren. Eller satt og satt. Det var jo mer opp og ned i timer jeg ikke har tall på. Men en kaffekopp hadde vi også tid til. Og det var så herlig å sitte høyt der oppe og se utover fjell og vann. Der oppe fikk vi virkelig fugleperspektiv på omgivelsene. Og til slutt hadde vi et solid undertak, kledd med fin teglstein.

2013

Så satte vi i gang med våningshuset. "Oppussings-trinn 1" kan man nesten si. Målet denne sommeren var å få huset på beina igjen. Bokstavelig talt. Muren skulle restaureres og vi satte inn og byttet tømmerstokker der det trengtes. 

2013

Og huset fikk et godt og nytt tak - i gammel stil så klart. Og dette har jeg jo fortalt dere før. Men det var en spesiell sommer for oss. Vi hadde folk i arbeid, så prosjektet skjøt mer fart enn vi hadde klart alene. Vi fikk masse besøk av familie og venner som ville se hva vi egentlig hadde satt i gang. Med glimt i øyet ble det en del snakk om "god gammeldags galskap" og de største optimistene i familien tenkte sitt i det stille. Vi var så klart helt klare for å vise dem! ;O)

2013

Jeg var gravid denne sommeren og koste meg mest med å lage mat, stelle i hagen og ta i mot gjester. De tyngste løfta overlot jeg til gutta-krutt. Jeg startet så smått i grønnsakshagen også, med å så salat og gressløk, så fylte jeg på med herlige drømmer om egne høns, hjemmebaket brød og saft fra egne epletrær. 

2014

2014 var den store kofte-sommeren. Jeg jobbet på spreng med Kofteboken (1) og mange av kofte-bildene ble fotografert her oppe på gården. Så ble det litt intervjuer i farvannet av dette. Akkurat her er det Nationen som jobber med saken rundt nominasjonen til årets bygdeprofil. 

2014

Ellers koste vi oss bare en hel masse med denne gode lille karen!

2015

Så kom den mer eller mindre avgjørende sommeren. Etter mange tanker og vurderinger, bestemte vi oss for å pakke ned alt, selge huset i byen og flytte til Kviteseid. På den måten ville vi komme nærmere prosjektet, og hadde kanskje sjans til å gjøre ting ferdig før vi ble pensjonister. Vi fikk leie dette koselige huset, og vi kjente både på spenning og glede når vi satte tingene våre midlertidig på plass her. 

20'5

Så brukte vi tiden til flytting og klargjøring av huset i byen, men vi fikk da med oss mange fine sommerdager- og kvelder på tunet også. Og denne karen stod for innhøstningen av ripsbusken. Han spiste seg mer eller mindre gjennom hele sommersesongen. Rips i hagen, blåbær og villbringbær i skogen... Vi koste oss med det samme, og kjente gleden over at en liten gutt som denne kan få vokse opp med en hage like utenfor, der han kan forsyne seg av godsakene. 

Begge bilder over er fra 2016

Sååå kom sommeren vi hadde ventet lenge på, da satte vi i gang sånn på ordentlig. "Byggetrinn 2". Nå skulle vi gjøre det som skulle til for å gjøre dette huset beboelig. Ikke på den aller enkleste måten. Med håndhøvlede overflater og gjenbruk av nesten alt gammelt, dro dette ut i tid. Ikke akkurat uventet for oss, men i takt med resultatene krympet stadig tålmodigheten. Man vil jo en gang flytte inn. 

2017

Nå står snart enda en sommer for døren, og jeg kan med glede og stolthet fortelle dere at dette blir den sommeren vi flytter inn på gården! Det har vært en lang reise, og nå har vi kommet frem. Alt kommer ikke til å være helt ferdig i huset, faktisk vil mye gjenstå, men huset blir beboelig. Vi får kjøkken, bad, ei lita stue og soverom. Den vesle familien på tre kan begynne sitt virkelige liv på det gamle tunet. I en skikkelig koselig bygd som vi allerede nå føler oss hjemme i. Nå skal det lages mat på det ordentlige landlige kjøkkenet jeg har ønsket meg. Vi ser så frem til å starte dagen her oppe, se solnedganger over fjellet og leve livene våre med de vi er glad i og setter så stor pris på.  

Jeg tror jeg jammen avslutter med å si at det er nå det begynner!