tbt norsk landstil

Da jeg startet å blogge i 2009, satt jeg faktisk i denne sofaen. I den til høyre i bildet. Jeg hadde kjøpt meg leilighet, hadde satt på plass alt jeg hadde samlet av gamle og nostalgiske ting og møbler gjennom mange år. Det var ikke snakk om å sette noe til side, nei alt skulle inn på disse 50 kvadratmeterne. Jeg måtte nesten gå sidelengs for å komme meg ut verandadøren, og det er utrolig å tenke på at også denne stuen inneholdt, i tillegg til dette dere ser her, en spisestue og en ekstraseng. Og da har jeg ikke nevnt de to store skapene som også var stappfulle av kopper og kar og andre ting som jeg kanskje en gang kunne få bruk for. Kunsten i å begrense seg var visst ikke min sterke side. Nå må jeg jo smile litt av det hele, men da koste jeg meg glugg. Den vesle leiligheten var mitt første ordentlige hjem utenom barndomshjemmet, og etter å ha studert og bodd flere steder i landet, var det så godt å endelig kunne sette tannbørsten på fast sted. Dessuten kunne jeg endelig leve ut min interiør-interesse i fullt flor. Og det gjorde jeg til gangs. Etter å ha trykket "enter" og bloggen var åpnet, satte jeg i gang med å ta bilder av alt sammen. Hver dag i flere år blogget jeg fra denne leiligheten, og bloggen ble raskt godt besøkt. I den tiden var ikke telefonene som små computere, og folk satt som regel foran en dataskjerm når de tok sin daglige runde i "blogglandia", som de kalte det. Med tastaturet foran seg, var det enkelt å legge igjen kommentarer, og jeg husker gleden ved å kunne kommunisere med nye mennesker på denne måten. Det er fint å tenke tilbake på hvordan det hele startet. På tiden i leiligheten min, alle tingene jeg hadde så glede av å sette sammen, og alt jeg drev med som ble dokumentert og "kringkastet". Lappeteppet som ligger over overnevnte sofa, ble jo en aldri så liten "landeplage". Det var ikke få slike tepper som ble heklet i etterkant, og det havnet også på trykk i et blad. Det var jo slik det var. Man snappet opp tips og idèer hos hverandre og gjorde det til sitt eget.  Ikke minst husker jeg alle rundene jeg hadde inn til andre bloggere, og så på nære nippet jeg var på å male hele denne leiligheten hvit. I lyset av "fransk landstil" og "chabby chic" var jeg mange ganger fristet til å følge strømmen. Men den satt langt inne. Skulle jeg virkelig male over den fine blåfargen på soverommet, og den fine, fine grønnfargen på badet?

Det ble heller til at jeg tok i retningen av det som var mer naturlig for mitt hjerte, og av ting og møbler jeg hadde samlet opp. Det meste jeg hadde var jo norske arvede bruksting og loppefunn. Så skapte jeg heller mitt eget norske landstils-univers. Jeg husker jeg laget et blogginnlegg om dette. "Hva med den norske stilen da?" var overskriften. Hele innlegget kan du faktisk lese HER om du vil. Det er vittig å se hvordan et innlegg på LivsLyst så ut den gangen, så hold fast, men jeg syns jeg har noen gode poeng i teksten ;O) 

Og det er i den retningen jeg har fortsatt. Visst er det så utrolig mye inspirasjon å hente på blogger og i interiørblader. Den ene trenden etter den andre ruller opp. "I år er gul årets farge"- type... Jeg orker bare ikke å henge med. Jeg kan like det godt det jeg ser, men jeg vil ikke gjøre noe med det selv. Jeg tenkte tidlig, allerede på jenterommet hjemme hos mamma og pappa, hvis jeg samlet på gamle møbler og bruksting ville jeg ikke måtte bytte ut for hver nye trend som kom. Og jeg syns det er noe herlig befriende i det å følge sin egen akse. Man må så klart ta høyde for at man endrer seg med tiden. Alt er ikke statisk. Hverken smaken, interessene våre eller oss selv, men når jeg ser tilbake på dette i dag, ser jeg jo at jeg har gått den samme veien, men kanskje bare blitt mer rendyrket. Jeg vil stadig lære mer om hvordan gammelt håndverk ble utført, jeg vil fortsatt i dag bruke de gamle møblene som er bunnsolide og ofte hjemmesnekrede, og jeg vil mer og mer bruke rene materialer med høy kvalitet som også holder lenge. Jeg liker fortsatt det gamle og norske, forskjellen er bare at jeg ikke har tenkt å fylle hele gårdshuset med ting. Det som ikke får plass der opp, det får vi kvitte oss med. For noe har altså endret seg på disse årene. Jeg har nemlig ikke tenkt å gå sidelengs for å komme meg gjennom dørene!

***

 Men et aldri så lite tilbakeblikk er jo gøy. (Bildene er tatt av fotograf Bård Jørgensen.)

Trykk deg inn HER og HER for å se mer av hvordan leiligheten så ut.