MITT MØTE MED ELSE "SPROSSA" RØNNEVIG del 1

 Nede på kontoret i funkisen på Sandsmyra

Jeg kjørte inn i den snøkledde sørlandsbyen Lillesand og minnes dager og år med opplevelser fra da jeg selv bodde her. Sandsmyra - den lange gaten rett utenfor sentrum - der i det vesle røde tilbygget hadde jeg bodd da jeg studerte. Nå viste det seg at jeg skulle inn i samme gate, men noen hus bortenfor. Else hadde forklart hvor hun bodde og det var ikke vanskelig å finne frem.

Else "SPROSSA" Rønnevig er mest kjent for å ha stått på for å bevare gamle hus og bygninger (Eksempel HER). Bygningsvern. Tradisjoner. Historie. Hun vil at vi skal bære med oss alt dette inn i fremtiden. Hun har kjempet mot strømninger av modernisering og har måttet funnet nye veier for å bli hørt. Det har ikke holdt å være 6 ganger på Norge Rundt og laget tradisjonsmat-program med Ingrid Espelid, men det har hjulpet. Else har fått kjenne at man må stå på og jobbe seg opp et varemerke for å få den tyngden man ønsker. For å bli hørt. Og det har kostet. Både tid og penger. Mye tid... Hun har skrevet bøker om bygningsvern og gamle bakerovner. Hun har skrevet uttallige artikler, sittet i ekspertpanel og svart på spørsmål fra lesere av magasiner, holdt foredrag, pusset opp gamle hus, laget opp igjen historiske tapeter som hun har kaldt Norsk Arv. Og da har jeg kun nevnt noe av alt det denne damen har engasjert seg i opp i gjennom. Hun er blitt 70 år, men har ikke tenkt å pensjonere seg enda. 

"En får ikke noe med seg i grava, men jeg vil ha det gøy så lenge jeg lever"- sa Else og jeg skjønte hun virkelig mente det når hun fortalte meg om planene videre. 

Private bilder lånt av Else

 Hennes seneste prosjekt er en gammel støl langt inne på fjellet. Over 1000 meter over havet. Hun kom over den på en av sine mange turer der oppe i fjellet. Den lå nede for telling, men Else er ikke skuggeredd hverken om dagen eller natten. Hun satte i gang det store prosjektet og måtte bo i en lavvo i over 9 uker der oppe helt alene mens hun holdt på.

"Du er ikke lite tøff heller da" sa jeg helt klart tydelig imponert over at damen ikke var redd for å være helt alene der oppe på vidda. "Men når en tenker seg om.. Hva er det egentlig å være redd for?" svarte hun så spontant at hun fikk meg til å le. Samtidig tenkte jeg i mitt stille sinn: det hadde ikke jeg turt...

Stølen på fjellet har Else tenkt å bruke i 10 år - etter det tilfaller hele herligheten de opprinnelige eierne. Hun har laget en avtale med dem. Dette var et prosjekt som skulle redde stølen og gi Else et sted på fjellet i noen år. Hun er klar over at det vil bli leit å gi den fra seg når tiden er omme, men slik måtte det bli denne gangen. Hun vil ha det gøy så lenge hun lever, så Else er klar for å nyte tiden så lenge hun har den der oppe på fjellet. Og når hun runder de 80 kan det fort hende det står et nytt prosjekt og venter på henne. Det ser den sportslige damen ikke bort i fra!

Jeg hadde notatblokken og spørsmålene mine klare da jeg ringte på døren i funkishuset på Sandsmyra. Else ønsket meg velkommen inn og det hyggelige møte med henne stemte med den koselige sms` n  jeg hadde fått på veien: "Kjør forsiktig"! Her var det ikke en profesjonell journalist på oppdrag, men heller en spendt liten blogger som ønsket å prate med en person med mye erfaring og omsorg for både tradisjonene og menneskene rundt seg. Og da var det godt å merke at man var velkommen. Vi satte oss i stuen med hjørnevinduene og jeg fant frem mine spørsmål. Det skulle vise seg at jeg fikk svar på så mye mye mer.

*FORTSETTELSE FØLGER her på Livs Lyst!