MITT MØTE MED ELSE "SPROSSA" RØNNEVIG del 2

 Til høyre: Villa Snøringsmoen - Elses første oppussingsprosjekt

"Den gryende interessen for bygningsvern må ha startet ganske tidlig" kunne Else fortelle. "Jeg husker i alle fall at jeg var 5-6 år og jeg satt på søndagsskolen og hørte at man ikke skulle bryte ekteskapet. Som barn tenker man ofte veldig konkret og jeg så rett og slett for meg det varke rosemalte skapet til mormoren min. Det var altså ikke lov å bryte det opp..." Som 12-åring hjalp hun farmoren og farfaren sin med en liten jobb og hun skulle få kr 300,- i lønn. Men vesle Else spurte pent om hun ikke kunne få et gammelt trau i stedet. 

Jeg, Liv -  har alltid vært opptatt av minner. Gjerne historiske, men også familiære og nære. Jeg tror de har gjort meg til den personen jeg er. De har formet meg. På godt og ondt. Derfor hadde jeg forberedt meg på å høre med Else om hun hadde et spesielt barndomsminne som hun trodde hadde preget henne til oppgavene hun har utført så langt her i livet. Hun kunne fortelle at hun hadde vokst opp med i alle fall 10 gutter på samme alder i gaten der hun bodde som barn. Det hadde vært mye "cowboy og indianer" og snekring av fuglekasser. Else har lært å være tøff og ikke minst: "Gutter lurer ikke - de bare gjør det!"

Hadde hun noen gang vært redd? Jeg måtte høre med henne om dette også - for det er så lett for meg å "sette meg fast" i trygge omgivelser. Det er rett og slett kjempe skummelt å hoppe ut i en ny verden og jeg vil lære av dem som har "hoppet" før meg. Derfor turte jeg i alle fall å spørre Else om dette. 

Hun fortalte at hun har forsikret seg hele veien, så skulle skaden skje ville det ikke bli fatalt. Det hun ikke hadde råd til, måtte hun vente med. La det stå urørt til tiden var inne. Så hadde kanskje ikke Else vært særlig livredd, men hun hadde helt klart vært stuptrøtt. Det har kostet å stå så på som hun har gjort. Men dette var det eneste hun hadde lyst til - jobbe for å bevare hus og bygninger og samtidig få være kreativ.

Men hvordan hadde det hele startet da?

 Bilder lånt av Else - disse blir også med i boken GAMLE HUS - vern, valg og muligheter som Else gir ut til høsten. En liten forsmak på Livs Lyst altså ;O)

Else kjøpte en gammel sveitservilla i Lillesand. Villa Snøringsmoen. Og da vokste interessen og lidenskapen ut i full blomst. Huset ble ført tilbake til sine originale farger og det ble pusset opp etter alle tradisjoners regler. Det hun ikke fikk til selv, det kjøpte hun kyndig hjelp til. Gammelt inventar kom på plass og dette var en utrolig lærerik prosess for Else. Hun passet hele tiden på å ta bilder underveis slik at alt kunne dokumenteres. Og slikt blir det bok av. Men det var likevel vanskelig å få gehør for budskapet hun hadde å komme med. Hun ville ikke bare sitte inn med all denne kunnskapen selv, hun ville at folket skulle høre. "Man trenger ikke bytte alle vinduer i et gammelt hus. Man kan fikse dem opp igjen og bruke de gamle sprossene."  Elses budskap var konkret og utfordrende. Noen lyttet til det hun hadde å si, men mange bare lo og kalte henne Sprossa. (De skulle da visst at dette ble hennes varemerke etterhvert!) Hun måtte altså ta i bruk andre virkemidler. Og det ble bryggerhuset på gårdsplassen hun startet med. Der stod det en gammel bakerovn og den fikk hun satt i stand. Hun begynte å bake store og deilige brød i ovnen og for å få hjulene til å gå rundt, tok hun med seg brødene på en gammel sykkel inn til byen hver lørdag. Hun solgte brød for kr 90,- pr. stk.

"Det er det tøffeste jeg har gjort uten solbriller" sa Else og jeg ventet spendt på hvordan dette hadde gått. Hadde hun fått solgt brød til den prisen? Å ja da, det kunne hun fortelle at hun hadde, men hun hadde hatt argumentene klare og i bakhånd der nede på torget i Lillesand: "Halvparten så dyrt som en kransekake og dobbelt så sunt!"

Fortsettelse følger her på Livs Lyst.
For det skjedde noe uventet med Villa Snøringsmoen 25. mai 1995...