SLIK REAGERTE ELSE DA HUN FIKK VITE HVA SOM HADDE SKJEDD MED SNØRINGSMOEN siste del

Bilder som skal inn i ny bok til høsten: GAMLE HUS - vern, valg og muligheter. Lånt av Else

Jeg måtte spørre Else om en ting til... Hadde hun noen gang vært i ferd med å gi opp? Jeg vrei meg litt i sofaen inne i funkis-stuen hennes før jeg turte å hoppe ut i det. "Hva tenkte du når Villa Snøringsmoen brant den natten i 1995?" 

"Huset og jeg var nesten som kjærester. Vi hadde tilbringet så mye tid sammen. Dette hadde vært min måte å lære på når det gjaldt bygningsvern. Jeg hadde tatt min eksamen. Og den natten forsvant alt i en eksplosiv brann..."

Jeg satt med vidåpne øyne og ørene på stilk der i sofaen når Else fortalte. Dette måtte ha vært et forferdelig sjokk å oppleve. Hun kunne legge seg ned og gi opp og enhver ville forstå det. Men hva tenkte hun da hun stod der og så huset brenne ned rett foran øynene sine?

"Jeg stilte meg èt spørsmål: Hva kunne vært værre enn dette?

Svaret på det var: Om noen hadde brent inne... Om jeg hadde fått kreft og døde... Om noen hadde omkommet i brannen."

Else hadde en tid tenkt at hun skulle selge Villa Snøringsmoen og starte på et nytt prosjekt, men hun bodde der fremdeles da dette skjedde. Det var et sjokk og et stort tap. Men tingene og møblene hun hadde inne i huset var kjøpt på markeder og auksjoner. De var ikke arv og kunne derfor erstattes. Dette var en mulighet til å vise verden at det går an å reise seg igjen. At man ikke trenger å gi opp det gamle og tradisjonelle selv når det kun står et halvt hus igjen på tomten. Så de satte i gang igjen. Hun og håndverkerne som hadde fått masse erfaring gjennom 10 år - denne gangen gikk det raskere. De visste hva de drev med. Villa Snøringsmoen står i dag fortsatt som et vidunder av en sveitservilla like utenfor Lillesand sentrum og små montesorri-barnehagebarn løper rundt i de vakre stuene og den store hagen. 

Og Else (som dere vet) is still going strong!

Jeg tok på meg jakken og skoene og var mett på både inntrykk og fast føde når mørket hadde senket seg i Lillesand og lysene var tent i de hvite små sørlandshusa på Sandsmyra. Timene med Else hadde gitt meg så mye mer enn de få spørsmålene jeg i utgangspunktet ville ha svar på. Jeg hadde fått møte ei dame med et pågangsmot jeg lenge hadde beundret. Ei dame som hadde inspirert meg og lært meg en hel del og jeg dro avgårde i min vesle bil mot Telemark igjen med en begeistring i bagasjen. Sammen med en herlig bok om gamle bakerovner.

Tusen takk Else!