DET ER KLART VI MÅ HA SNØKLOKKER

Sist vi var på gården lå både bygninger og natur pakket inn i et tynt dekke av snø.

Så vakkert. 

Vi gleder oss så til å komme opp igjen og ikke minst sette ordentlig i gang etterhvert.

Nå står liksom alt og venter og hviler. Som plommetrærne foran huset. 

Jeg er veldig spendt på om det fortsatt vil være liv i dem eller om vi må plante nye.

Og hva annet skjuler seg i jorden rundt på tunet? Jeg kan nesten ikke vente.

Kanskje det til og med vil dukke opp noen gode og gamle snøklokker?!!

Det håper jeg. 

Visst ikke - ja, da vet jeg godt hva jeg skal plante i den vestvendte hellingen på denne siden av huset.

Dere skjønner;

Ved påsketider i fjor (under gårdsjakten) kom vi forbi en gård i nærheten av den vi endte opp med selv.

Den lå også vestvendt med gamle bygninger på tunet og den hadde en nydelig utsikt.

Foran det nesten nedfalne innhuset hadde det en gang vært en vakker hage og snøklokkene der gjorde

bare som de alltid hadde gjort, blomstret opp av den kalde jorden under løv og smeltende snø for å

glede folket på plassen. Så hvite og vakre. 

De hadde bare ikke fått med seg at det ikke lenger var noen som ferdes i hagen der.

Utenom et par by-mennesker da, som søkte hjertets lykke på landet. 

Det var så vakkert der at det nesten tok pusten fra dem. 

I vårsola kunne de kjenne varmen som skulle komme og små grønne spirer var og se overalt.

Det ga enda mer liv til drømmen de to gikk og bar på. Hva deres hjerter lengtet etter.

De to fant en bit lykke og håp i de små snøklokken den dagen.

***

snipp snapp snute

 Jeg husker da vi dro derfra at vi tenkte at vi aldri kom til å finne en plass som var like fin...

***

men eventyret var ikke ute

Nå vet vi at den plassen finnes. I våre øyne er gården vår det våre hjerter drømte om.

-Så det er klart vi må ha snøklokker!