mandag 5. januar 2015

sist på gården

 Det var så koselig å komme opp på gården vår igjen sist. Det meste av snøen hadde smeltet, gråværet hang tungt over lia, men vi hadde fine timer likevel. Blant annet tok vi turen opp hit til denne vesle fjelltoppen like ved gårdstunet i det kveldsmørket var i ferd med å legge seg som et dekke over omgivelsene. Her har jeg zoomet godt inn for å få overblikk (nok en gang) over bygningene og plassen. 

Det er slik det ser ut i "riktig fugleperspektiv". Jeg har skrevet noe om dette tidligere også. Vi er stadig her oppe. Det er kun en kort liten svipp. Rekker ikke å bli svett en gang, men får en kjempe fin skogstur som ender her oppe på et utsiktspunkt. 

Denne gangen gikk vi inn i skogen via denne gamle gården. Så vakker i all sin stillhet...

Inne i den nokså mørke skogen ligger spor etter hardt arbeid. Så vakre disse mosegrodde steingjerdene er.

På veien ned går vi også (naturlig nok) gjennom den tette skogen der kronene nesten lager tak over stien. Det er flott der inne, men så er det en hel liten åpenbaring hver gang vi runder svingen her nede ved våningshuset. Her er det så åpent og lyst. Jeg kjenner jeg setter så stor pris på det. Det er jo en lykke at jordene foran vårt gamle tun i alle år har vært i bruk. Nå låner vi ut våre kvadratmetere med gress til en lokal bonde. Det er supert at han vil ta jobben med dette nå mens vi holder på med andre ting. (Vi har noen gamle bygninger vi må få årning`s på ;O) Det er jo en kjensgjerning at Norge holder på å gro igjen, og vi ser det jo selv også, i skråningene som ikke lenger blir brukt. I løpet av en sommer spretter det opp tynne trær på flere meter. Jeg er kjempe takknemlig for at denne plassen fortsatt både har lys og utsikt. Det er ingen selvfølge. Det gode med alle gjengrodde plasser, må sies, er jo at det faktisk går an å gjøre noe med det. Det er reversibelt, selv om det er krevende. 

3 kommentarer:

  1. Hvor ser det dog smukt ud. Et godt sted at finde ro i sjælen - og motion til kroppen ;-)

    SvarSlett
  2. Dette med gjengroing er noe som ligger mitt hjerte nær. Fortvilelse var stor da vi ikke kunne flytte permanent til våningshuset på vår hamle gård pga rasfare. Planen var 50 villsau for å gå til kamp mot gjengringen. Det er så viktig å bevare disse gamle tunene for kommende slekter.Pam

    SvarSlett