fra 2011 til nå - hva skjer videre?

Jeg vet ikke om det er helt gjennomtenkt å kjøpe noe slikt. Hva syns dere? Hehe. Tre gamle bygninger. Alle med tak som lakk. Eller innhuset, det hadde ikke tak i det hele tatt! Kun en grønn presenning - som ja, lakk...

Men da vi kom til den lille gården oppe i bakkene for første gang, ble vi litt bergtatt. Noe var det i alle fall som fikk frem motet og pågangen i oss. Dette kunne jo bli noe fint dette!

Vi overtok denne plassen senhøsten 2011. Da heiv vi oss rundt (- eller det var mer Thomas som klatret), og tettet alle takene midlertidig med bølgeblikkplater før snøen kom. Så fikk vi ikke gjort særlig mye mer det året. På nyåret 2012 begynte vi å legge planer. Hva skulle vi begynne med? Bygningene trengte jo alt... Skulle vi flytte oppover eller pusse opp nå og da mens vi bodde her nede i byen? Vi hadde mange tanker, og egentlig fant vi ikke de rette svarene med det samme. Dette måtte synke inn. Vi som hadde vært på gårdsjakt og lett etter et landlig sted å slå oss ned, hadde nå kjøpt oss et lite tun! Vi skjønte det ikke på hverken den ene eller andre måten. Det var litt overveldende hele greia. 

Så da våren kom, begynte vi med de enkle tingene. Vi ryddet der det ryddes kunne. Og det var igrunn nok å ta av. Steiner og jord ble flyttet, så gamle murer igjen ble synlige. Busker og ville kratt ble revet bort, slik at det ble nye sitteplasser og utsiktspunkt der en kunne ta sin kaffe i solnedgangen. Vi brente bål og klipte gresset. Så formet det seg sakte men sikkert frem et tun igjen mellom de tre bygningene. 

Siden planene med huset ikke var helt inntakt, startet vi med en stor innsamling av gammel tegl takstein. Så gikk vi løs på det dårlige låvetaket. Solide materialer som skal holde lenge, ble festet til de gamle tømmerstokkene og som pynten på ei kake, la vi den gamle og fine teglen på. 

Så kom vinteren igjen og skjulte alle spor. Vi brukte det meste av tiden hjemme i byen og tanken på at vi etterhvert skulle flytte opp til gården, ble litt fjern og rar for oss. Det var jo her nede i byen vi var vandt til å leve livene våre. Det var her vi var det meste av året og her hadde vi vår historie og bakgrunn. Men da vi tok helgeturer opp til gården og så det snøkledde vesle huset, spant tankene inn på hvor fint det kan bli her oppe. Når bare alt en gang står ferdig...

Og da vi ved påsketider våknet opp til dette hver dag, syns vi jo det var så vakkert at det nesten tok pusten fra oss. Men ville vi flytte opp hit? Bo her? Saken var bare det at hverken Thomas eller jeg har hatt til hensikt eller hatt noe ønske om å skaffe oss et sted til. Altså en slags "hytte". Vi har heller hatt et inderlig ønske om å finne et sted der vi har følelsen av å være på ferie på eget tun. Et sted der vi kan dyrke litt selv, ha noen dyr og leve landlig. Kunne dette stedet bli vårt nye hjem etterhvert? Joda, vi hadde kjøpt plassen, men alt som kan kjøpes, kan også selges... 

Vi bestemte oss for å satse! I 2013 startet arbeidet med våningshuset. Plukket forsiktig ned inngangspartiet, gravde og drenerte. Hver stein i grunnmuren ble plukket ut, vasket og satt inn igjen. I mens hvilte hele huset på små blå jekker! Tømmerstokker som var ødelagte, eller manglet, ble satt inn. Taket fikk solide materialer og til slutt gammel tegl. 

Da sommeren var over så huset slik ut. Ikke den store forskjellen for de som går raskt forbi, men nå står bygningen trygt for mange mange år fremover. Nå gjenstår bare kledning, restaurering av vinduer, piper, sette opp igjen inngangsparti og alt må gjøres innvendig.... Høsten kom og en ny vinter. Vi dro hjem etter 3 måneder i campingvogn. Vi hadde hatt vår mest opplevelsesrike sommer på lenge. Prosessen med huset var spennende og vi hadde hatt masse besøk på tunet. Venner og familie hjemmenfra, men også folk fra bygda som vi satte stor pris på å hilse på og bli kjent med. Men igjen måtte tanker sorteres. Tanken på å forlate det som er trygt og kjent er å gå ut av komfortsonen. Uansett hvor mye man ønsker det. I alle fall for meg...

Sommeren 2014 hadde vi fått Lille og vi valgte å bare nyte sommerferien på den lille gården vår. Nok en fin sommer på tunet, med utsikten, besøk og fine folk.

Denne sommeren fikk vi et lite blikk inn i hva fremtiden kunne bringe. Så moro å høste fra den frodige ripsbusken, salaten som tittet opp gjennom den mørke jorden og ikke minst se det vi har plantet skyte friske skudd i varmen fra sola. 

Om denne plassen kunne bli vårt hjem, hadde vi funnet en drømmeplass. Der våre interesser kan leves ut i fullt monn. Det hadde vært så herlig å høre lyden fra sauer i skråningene her. Plukke epler og frukt fra trær og busker. Dekke langbordet for venner, familie og kjente. Puste inn den gode og friske luften. Nyte utsikten og hver unike solnedgang. Sitte på trappa med en kaffekopp. Bare sitte. Være. En liten stund... 

Enda en høst og vinter kom. Inn i tankeboksen igjen, men denne gangen peket det seg klarere ut en retning. Vi kunne ikke holde på å pusse opp litt nå og litt da i årevis. Vi bestemte oss for at i løpet av 2015 måtte vi enten flytte opp, eller selge hele tunet og gi andre en sjanse...

Fortsettelse følger....