TBT - helt hit

Det er torsdag og TBT igjen, og i dag har jeg lyst å se meg tilbake. Vår reise så langt. År for år. Prosess for prosess. På den vesle gården vår. Helt hit. Til i dag.

Vinteren 2012 - den første julen kunne jeg pynte med fuglenek og røde epler i bislaget. Litt langt i fra, så det ikke så værst ut, men sannheten var noe ganske annet. Huset hadde ikke tak, alle materialer var revet ut på innsiden, og det manglet både gulv og himlinger... Som nødløsning, før snøen la seg, la vi et provisorisk bølgeblekktak på. Vindskier og alt annet nødvendig for et solid tak fantes ikke, og det var bare å håpe at det skulle bli like idyllisk, som dette bildet tilsier, gjennom hele vinteren. Slik ble det ikke...

Jeg hadde vært hos ei venninne i nabobygda, og tenkte å stikke en liten tur opp til gården før jeg kjørte ned til byen igjen. Jeg gikk over jordet og syns jeg skimtet en slags pipe på taket der i halvmørket. Jo nærmere jeg kom, jo mer ble jeg sikker på hva som hadde skjedd. Stormen Dagmar eller Emil, som jeg tror de ble kaldt det året, hadde herjet fritt og revet med seg syv takplater. Det sluddet den kvelden og i andre etasje hadde det laget seg til en riktig fin haug med våt snø. Det var ikke så mye jeg kunne gjøre den aktuelle kvelden, utenom å ringe litt stresset til Thomas ;O), men noen dager dro vi opp igjen begge to og fikk orden på kaoset. 

Vinteren 2013 - nye og midlertidig takplater lappet på såret, og nede i byen la vi planer for å lage skikkelig tak på huset vårt så fort varmen igjen gjorde sin entré. 

Sommeren 2013 - når vi først var i gang, tok vi hele jobben med å få en stødig grunnmur, lappe inn tømmer og bytte ut der det var nødvendig, for ikke å snakke om å skaffe seg et skikkelig solid tak. Med gammel teglstein ja, for ikke å glemme "vindtette" vindski. Nå skulle vi ikke risikere flere overraskelser etter stormer. Vi var på gården mer eller mindre hele denne sommeren. Bodde i campingvogn, en liten spire i min mage vokste til og vi koste oss og så at dette kunne bli et fint sted å bo. 

Vinteren 2013 - ble det stille oppe i bakkene. Vi hadde fått en skjønn liten sønn og var superopptatt på vår kant. Nede i byen. På dette bildet ser det ikke akkurat ut som vi har brukt månedsvis på fiksing av dette huset, men nå stod det vesle våningshuset faktisk både støtt og godt. 

Sommeren 2014 - kom og vi brukte tiden for det meste til å kose oss. Og så hadde jeg satt i gang prosjektet med Kofteboken, og miljøet her oppe var ypperlig bakgrunn for de tradisjonelle koftene, og det ble en hel haug med fotografering den sommeren og høsten. Samtidig tenkte vi videre på hva vi ville med denne plassen. For oss var det alvorlig å ta steget å skulle flytte fra alt som var kjent og kjært nede i byen, og vi hadde aldri ønsket oss dette som feriested... Høsten kom med mange tanker og samtaler, og i løpet av vinteren bestemte vi oss for å hoppe i det. Skulle vi noen gang bli ferdig med dette prosjektet, var det nå på tide å flytte til Kviteseid. 

Dessverre ikke inn i dette huset. For når våren 2015 kom, med sin blomstring i li og hei, får man jo tro på at alt vil gå bra! Vi var på gården så mye vi kunne, samtidig som vi gjorde klar huset i byen for salg. En veldig spennende tid der vi pendlet mellom det uvisse som lå foran og det trygge vi skulle dra fra. Det er lov å ta to tanker i hodet på en gang, og slik var det for oss i denne tiden. Det var både trist og kjempe spennende på en gang. 

Sommeren 2015 - flyttet vi inn i leiehuset litt lenger nede i bygda. Et hvitmalt, praktisk og koselig hus fra 40-tallet. Jeg var veldig spendt på hvordan det ville bli å bo midlertidig i et hus som ikke er vårt. Hvordan skulle det gå med interiørfokuset og interessen min for å innrede og skape et hjem? Det var jo bare å sette sofaen og spisestuen på den plassen som passet best, og der har de stått siden. Nå 1,5 år etter er jeg overrasket at det går så utrolig greit. Vi har det veldig godt her, og samtidig kan vi glede oss stort til det som nå nærmer seg med litt større skritt enn tidligere.

Vinteren 2016 - Huset nede i byen var solgt, alt verktøy var flyttet opp hit og vi var klare til å sette i gang!

Hvor begynner man egentlig, når tingenes tilstand er dette? Puh... Vi fikk et klokt råd med oss på veien: Lei inn hjelp i starten, så kommer dere godt i gang. Det gjorde vi. Å grave ut gammel sand, stein og leire er ikke akkurat motiverende arbeid. Ikke å trille inn over 1 tonn med grus igjen heller... Da var det godt å være flere. 

Sommeren 2016 - kunne vi sette i gang å kle huset. Denne gangen også med litt innleid hjelp. Huset har aldri vært kledd på annet enn veggen inn mot tunet. Med ny kledning hele veien, kunne vi isolere (med trefiberisolasjon) fra utsiden. Så fikk vi beholde størrelsen på rommene inne. Nå gleder vi oss bare til at vær og vind skal gjøre sitt med treverket, slik at det får en mer røff og riktig farge. Til slutt vil det faktisk bli like mørkt som stabburet vi øyner til venstre i bildet. 

Vinteren 2016 - daaaa har vi kommet hit! Panel er på vei opp i flere rom. Noe er også allerede malt og helt ferdig. Gulvbord er saget til og ligger for tørk. Maling blandes, og endelig kommer idéer og tanker om innredning og hvordan vi faktisk ønsker å ha det her i det vesle gårdshuset vårt. Siden vi har valgt å gjøre dette over så lang tid, har det føltes nesten som utopi at vi faktisk skal kunne tusle rundt på sokkelesten her inne uten å dumpe ned i leirehull eller snuble i ledninger. Som dere vet har vi allerede tent opp stearinlys i vinduskarmen og hadde gode luncher her. Jeg viser dere kun et sorthvitt til slutt, og jeg skal vise dere mer snart. For det er mer på gang, og i morgen drar jeg ned til byen for å kjøpe mer linoljemaling. Så skal det blandes, og jeg skal finne den rette nyanse før jeg gyver løs på kjøkkenet!

* Lyst å se flere bilder fra prosessen. Trykk deg inn her eller bruk GÅRDEN VÅR og PROSESSEN oppe i menylinjen.