fredag 16. januar 2015

sette av tid

Jeg er egentlig ikke glad i klisjèer. Ikke i det hele tatt i grunn. Men nå skal jeg trosse det. For klisjèer har jo blitt til nettopp av den grunn at det er en sannhet mange har erfart. Og så har det vel sklidd litt ut av form et eller annet sted på veien, og blitt selfølgelig. Det liker jeg ikke. Ingenting er selfølgelig! Men nå skal jeg altså dra en klisjè likevel. Til og med la den få et helt innlegg her på Livs Lyst. 

Etter at vi ble foreldre har vi hørt utallige ganger nettopp dette: "Å, dere må nyte tiden. Det går så fort." (Den lyder kjent den?) Gode råd skal man ta med seg, og jeg har bevart ordene og minnet meg selv om det gang på gang. For jeg merker det jo, at tiden går fort. Når jeg ser på disse bildene av Lille fra i sommer, så ser jeg det også. Tiden har gått fort. Joda, på barna ser man det ekstra godt, men hva med våre egne liv? Tiden går fort og det man ønsket å gjøre, dit man hadde lyst å dra, de man ville sette av tid til å være sammen med, planene man la... det rakk man ikke. For tiden gikk så fort mens en holdt på med sitt. Ofte må jeg ta et oppgjør med dette. For skal jeg la tiden bestemme? Om jeg bærer på drømmer, skal jeg ikke sette av tid til å realisere dem? Alle drømmer kan ikke se dagens lys, og noen ganger er vi jo fornøyd med å bare kose oss med gode tanker om ting som kunne skjedd. Men andre drømmer slipper liksom ikke taket.

Endringer i livet kan være ubehagelige. Jeg kjenner lett at det skumle ved å gjøre noe helt nytt, både inntar meg og overvelder meg. Men når man blar om til en ny side i livets kapittel, så oppdager man ofte at det som møter en på andre siden, det ukjente, og litt skumle, det er berikende. Det gir farge til omgivelsene. Man får oppleve noe helt nytt. Treffe nye mennesker. Erfare og lære. På godt og vondt, ja, men så er det kanskje ikke så skummelt likevel? Kanskje det rett ut blir masse glede av det? Men man må sette av tid til det. Det høres enkelt ut.  Å sette av tid. Men det koster. For tiden går fort og det er mye enklere å bli der man er. I det trygge og vante. 

Jeg har hatt mange drømmer, planer og ønsker i mitt liv. Noen har jeg mistet på veien, mange har jeg vært heldig å oppleve, noen har jeg fortsatt til gode, og sist, men ikke minst; noen er nært forestående. Derfor har jeg bestemt meg for å stadig å ta oppgjør med tiden. Nyte det jeg har, være til stede akkurat nå, og noen ganger slippe tak i det jeg har for å oppleve nye, spennende og berikende ting. Jeg vil øve meg på å sette av tid. For jeg vet at det er berikende. 

9 kommentarer:

  1. Mange kvinner i min generasjon hadde redusert stilling mens barna var små. Jeg har fortsatt med deltidsstilling. Ved hver ny korsvei var det en ny begrunnelse.

    Jeg har fått høre at jeg taper pensjon. Ja, jeg gjør det, men hva med alle årene jeg nå har hatt og som vi har kunnet leve på en helt annen måte enn om jeg hadde hatt fulltidsjobb utenfor hjemmet?

    Jeg har rett nok brukt noe av tiden til oppgaver som faktisk har gitt en liten inntekt, men det meste av tiden av gått til helt vanlig husarbeid, oppussing, anlegge hage og slektsforskning.

    Jeg synes det er en luksus å faktisk ha tid til å gjøre det man vil.

    SvarSlett
    Svar
    1. Jeg er helt enig: det er en luksus å kunne gjøre det man aller helst vil. Det er ingen selvfølge og jeg mener at ikke alle må gjøre likt. Jeg forstår i alle fall godt ønsket om å invistere tid i barna og hjemmet.

      Slett
  2. Ja, tiden blir et dilemma, og det er jo ofte først i ettertid, at man ser om det var "verdt" å bruke verdifull tid på det! Og mye kan man angre at man brukte tid på, eller ikke, men slik er livet! Og tiden går fort, og fortere - det er faktisk sant! Men å nyte øyeblikkene, det er det viktigste, være i nuet! Og ikke angre på valgene man har tatt, for alt gir verdifull erfaring! Nydelige øyeblikksbilder av lillemann da! Klem Cathrine :-)

    SvarSlett
    Svar
    1. Det er helt sant Cathrine. Det nytter ikke å sette seg ned og angre. Men jeg har stor tro på at man stadig må øve seg på å se hva som er viktig i det som ligger foran og ikke minst, som du skriver, være til stede. Der har jeg virkelig noe å lære. Alt for ofte ligger jeg et "hestehode" foran i tankene når jeg holder på med noe som er verdifullt i seg selv. Så jeg får bare øve meg. :O)

      Slett
  3. Du har så fuldstændig ret, det er ikke tiden der skal bestemme hvordan Livet skal være. Det oplever jeg meget nu, jeg er blevet syg med en diagnose hvor mine dage er talte. Jeg kunne da godt rase over alt det jeg ikke nåede og over alt jeg ikke kommer til at nå, og på den måde ødelægge den lillebittesmule liv der er tilbage. Men jeg kan da også vælge at glæde mig over alt det jeg nåede, bl.a. at opfostre en dejlig søn, lige så dejlig som din lille dreng. Jeg kan vælge at glæde mig over at solen skinner, og glæde mig til at jeg måske kommer til at se pinseliljer blomstre jeg puttede i jorden da jeg endnu var rask.
    Livet er hvad man selv putter i det, og de vigtigste timer i livet er dem man bruger på at være sammen med sine børn, at give dem gode oplevelser og gøre dem til gode mennesker.
    Selvfølgelig skal man nyde sine børn medens de er små, men der er en ting folk ofte glemmer: at det er mindst ligeså berigende at opleve at ens barn er blevet et voksent fornuftigt individ, som det er kysse deres små søde tæer.

    SvarSlett
    Svar
    1. Tusen takk for nydelig tanker i en veldig spesiell tid for deg. Jeg kan godt tenke at man ser annerledes både på det som er viktig og verdt å bruke tid på, i forhold til da man hadde "evig med tid". Jeg har lyst å lære av deg. Over å kunne glede seg over det vakre en får oppleve. Sette av tid til det som virkelig er verdt å sette av tid til. Så tusen takk igjen for at du delte dette med oss. MANGE, MANGE VARME OG GODE TANKER TIL DEG!

      Slett
  4. Tak for nogle gode tanker. Vores børn er voksne nu - men vi hørte også klichéen dengang. Og der er en sandhed i ordene. Alligevel er det altid en balance mellem 'nydningen' og så at få inspiration eller udfordringer andre steder fra.
    Jeg husker tiden som en meget travl tid for at få det hele til at hænge sammen. Men også en skøn tid. De vokser hurtigt - jeg husker nu også, at det var dejligt, hver gang de fik nye kompetencer, nye begivenheder - nogle skelsættende - kunne gå, tale, cykle, begynde i børnehave osv.
    Jo - nyd den. Og nyd også de andre ting, du ønsker. Der er ikke plads til det hele - men meget er der.

    SvarSlett
    Svar
    1. Det er akkurat det jeg vil. Jeg vil at det skal være plass til "det hele". Man går jo med så mange ønsker og drømmer i sin egen mage også. Så sier som Ole Brumm: Ja takk, begge deler!

      Slett
  5. Innlegg med tyngde og levd liv over her, godt og sterkt å lese! Vi trenger å gå litt under overflaten av og til, også i bloggverdenen....den består jo også da forøvrig av mennesker med vanlige liv....! Nydelige betraktninger og bilder i innlegget ditt Liv, høres ut som du allerede har tatt valg som du er spent på hvor vil føre deg....:) Sjøl er jeg veldig i tenkeboksen med utfordringer for vegen videre, om enn i en annen fase i livet enn du! Valg er noe av det vanskeligste jeg vet...ikke valget i seg sjøl kanskje, men hvordan skal man vite hvordan konsekvensene slår ut??? Lykke til, og JA - nyt småbarnstida, og gled deg til du får dele små og store opplevelser i din voksne sønns liv....:))) Klem

    SvarSlett