jeg seilte min skute

Dette har jeg gått og tenkt på i dag: Livet her på jorden går så fort. Om jeg får leve lenge og bli gammel, vil jeg da være fornøyd? Jeg har hatt min barndom, ungdom og nå er jeg voksen. Vil jeg være fornøyd når jeg også har fått oppleve en alderdom? Vi strever jo etter å holde oss evig stramme og vakre. Vil vi godta og faktisk være klar for at det hele er over en gang? "Det kommer an på hva jeg gjorde med livet mitt." Den tanken kom raskt. Dette temaet er komplekst og man kunne gått dypt ned i materien med tanke på hva som er viktig. Hva som teller. Vi møter jo alle på så forskjellige ting i livet. Vi har våre muligheter. Og vi har våre begrensninger. Ikke minst har vi forskjellige ønsker og drømmer. Store og små. Så i fare for å virke fullstendig overfladisk, vil jeg understreke at jeg med dette innlegget ønsker å kun kruse i vannskorpen. 

For det slo meg; om jeg fikk anledning til å følge drømmene jeg hadde, ville jeg da kanskje ende min ferd med å smile fornøyd over alle gode minner som var skapt? Det var mye jeg mer jeg kunne gjort, men jeg hadde i alle fall gjort det jeg ønsket mest. Jeg hadde liksom kommet i havn. Turen var over. Det hadde vært både bølger og blåst, og stille vann, men jeg hadde seilt min skute. Og jeg ville være fornøyd med at mine dager var talte. 

"Kan hende jeg seiler min skute på grunn; 

men så er det dog deilig å fare" 

- sa den mye siterte Ibsen. Jeg syns han hadde et poeng, mannen med skinnskjegg og hvitt sukkerspinn-hår. Et godt poeng også. Når man realiserer sine ønsker, opplever man ikke kun harmoni. Som i vårt tilfelle: Både Thomas og jeg har drømt om å bo på landet. Sånn ordentlig. Hver for seg, og da vi traff hverandre, ga det denne drømmen enda større næring. Nå var vi to som kunne jobbe for å få dette ønsket i havn. Vi dro på gårdsjakt i flere år, og en dag stod vi med papirene i hendene. Vi var blitt "gårdseiere". Det var mange følelser rundt dette. Alt fra "hipp-hurra" til "hva i all verden har vi gjort nå"? Det tok flere år før vi virkelig hoppet i det, og flyttet til bygda. Slik vi hadde hatt et inderlig ønske om så lenge. Og i dag står vi midt i prosessen med å gjøre denne fillehaugen av et våningshus til vårt hjem. Det har jo slått meg at vi er passe gale. Vi har akkurat solgt et hus vi endelig var helt ferdig med. Det hadde blitt akkurat slik vi ønsket det, så flytter vi... Planen var jo å vente med å finne gård til huset i byen faktisk var helt ferdig, men så skjer det som ofte skjer i livet; muligheten byr seg når du minst aner det. Plutselig satt jeg og skrollet nedover i en Finn-annonse. Falleferdige bygninger og en ta-pusten-fra-deg-utsikt vekket min nyskjerrighet. Med den ene hånda på tastaturet og den andre på mobilen, formidlet jeg til Thomas, som vittig nok befant seg på jobb i akkurat Kviteseid den dagen (!), at han måtte kjøre opp de bratte bakkene til denne gården for å se. Det var slik det startet, og dere vet resten. Om det var vettet eller hjertet som styrte oss, skal jeg ikke si. Jeg vil bare konkludere med at vi handlet på et ønske vi hadde hatt så lenge. Det var et stødig valg selv midt i tvilen og galskapen. Nettopp fordi vi hadde ønsket oss dette så lenge. Det hadde blitt en del av oss. En del av livet vårt. Vi hadde lyst til å gjøre dette. Nå hadde vi jo muligheten! Og vi grep den. 

Jeg tror det i dag. At når mitt lyseblå permanenthår en gang blåser lett i vinden, kan jeg smile fornøyd, eller le litt oppgitt, over at vi tok denne sjansen. Først da vil jeg vite om prosjektet var vellykket. I det spenningsmomentet må jeg bygge mitt liv, men jeg er i alle fall evig sikker på at gjennom å gjøre de nye tingene, vil vi lære en hel masse, få mange gode opplevelser, og ikke minst gode mennesker inn i livet mitt. Og kanskje jeg til slutt vil være fornøyd. 

Jeg seilte jo min skute...

# landlig # livslyst # interiør # levlandlig # landliglivsstil # nostalgi # tradisjon # gammelt # livsandvikjakobsen # kofter # denstorekoftejakten # kofteboken # kofteboken2