det er historien vår, og den har fortsatt verdi

Line i Tinn, som står bak @tora_no / @eldhuset_no , har i flere perioder hatt geiter. 

Det er kanskje ingen hemmelighet, for den som stadig er innom her på LivsLyst, at driveren av bloggen liker å grave i fortiden. Grave i gamle tradisjoner, titte på gamle bilder og prate med mennesker som har kunnskap om tradisjonelle gjøremål fra tidligere tider. Og ikke minst dra alt dette med inn i nåtiden. Og det er ikke bare for bloggens del jeg gjør dette. Det er like mye, hvis ikke mest, for å gi mitt eget liv det innhold jeg ønsker. Samtidig har jeg en jobb som alt dette også passer så godt inn i: Reportasjene jeg lager for magasinet Lev Landlig. Jeg kombinerer altså disse kjekke "tre fluer i en smekk". Bloggen, journalist-jobben og livet. 

Det gir mening når jeg i etterkant kan formidle denne livsstilen og kunnskapen videre gjennom ord og bilder. Det er flere av oss, ja mange, som liker tanken på å leve nærmere naturen og til tradisjonene. Leve litt saktere og finne frem til verdier med historisk innhold. Enten man gjør det ved å ha urter i en blomsterkasse i en bygård, eller man har flere mål med grønnsakshage i ei bygd. Mye av det som disse kulturbærerne holder på med i sine kriker og kroker av landet, blir ikke alltid lenger naturlig overlevert fra mor til datter osv. Derfor finner jeg ekstra glede i å gjøre slike reportasjer og sende dem ut til de tusen hjem. Det er slik vi har overlevd. Det er historien vår, og den har fortsatt verdi i vår tid. I disse dager planlegger jeg derfor flere reiser og temaer jeg skal innom i året som kommer, og jeg må si jeg virkelig ser frem til å samle inn mer kunnskap og inspirasjon i møte med mennesker som finner livskvalitet i denne type gjøremål. 

Skulle det ha seg slik at du holder på med noe, eller vet om andre som gjør det, så er du velkommen til å ta kontakt! Kanskje er det deg jeg får lov å besøke neste gang?

Mail: lifehere@hotmail.com

Jeg syns jeg har fått vært på så mange vakre steder, møtt så mange fine og kunnskapsrike mennesker og lært så mye. Når veien til jobben krøller seg inn i landkskapet, det er høye fjell på flere kanter og gårdene ligger spredt, da koser jeg meg som mest. Og om det er full vinter, og jeg skal være ute i flere timer for å dokumentere matforedling og småbruksgjøremål, kan ikke varme kontordager erstatte det på noe vis. Det er en sansenes opplevelse hver gang. Ja, jeg må faktisk si det på den måten. Dette liker jeg så godt. Det blir sterke minner å ta med seg. Inntrykk å bygge videre på. Inspirasjon til eget prosjekt. Som da jeg for eksempel fikk være med å ta bilder av den gamle badstuen/røykstuen i Grungedal. Her ble både eierens og naboers lammelår og juleribbe røyket, og Thomas og jeg har såå lyst å sette opp en slik på gården vår. Så får tiden vise...

På @heggtveitkjokken i Seljord fikk jeg være med å lage sylterull og lammerull et år. På god og tradisjonelt vis, med ingefær, allehånde og nellik som ingridienser. Når man lager rull må man jo rett og slett frem med nål og tråd. Poenget er å utnytte dyret på best mulig måte, og flere bestandeler sys altså sammen til et større stykke som rulles og presses. Og slikt blir det gode saker av!

Og i disse førjulstider som snart inntar oss: Hva skal man gi til den som har alt? Jeg trenger vel ikke si mer?

En sensommerdag i Grungedal fikk jeg være med å ta opp poteter. Den bratte og vestvendte lia er grunnlag for god avling. Her står sola høyt og lenge, og bakken blir varm gjennom sommersesongen. 

Etter denne dagen har jeg bestemt meg for hvilket slag poteter jeg har lyst å sette på gården. Det må bli mandelpoteter som i Grungedal! Ikke bare fordi vi har en del bakker og skråninger, for slik er det ganske likt, men også fordi potetene var hvite og fine, og de smakte kjempe godt! For jeg var heldig å få med en pose til høstens middager. Hurra og igjen takk!

Til reportasjsene jeg lager, liker jeg også så godt å ta frem gamle kokebøker og husråd. Det er jo for det første så mye artig å lese, men også så mye kunnskap og gode tips. Hver gang jeg for eksempel lager saft, er det den gamle og blå "KONSERVERINGSBOKEN" jeg bruker. 

Da får jeg jobbe videre med planleggingen. Vi knottes!