mandag 8. desember 2014

værsågod!

Det vesle huset vårt ser litt forsagt og stille ut stakkars. Litt avkledd også kanskje? Der det ligger oppe i den puddersnøkledde lia helt alene. Ingen lys i vinduene. Ingen kledning på de gamle tømmerveggene. Ingen fine lister rundt vinduene. Ikke helt enda. Ikke helt enda... Godt de gamle veggene er tålmodige med oss. Det er akkurat som huset vet at snart skal det bli kledd for både vintrer og stormer. I vinduene skal det lyse av varme og liv. Bak de belistede vinudene skal det henge gardiner og en og annen blomst skal få nyte utsikten ned mot dalen. Fjellene... Vannet....

Du tror kanskje at huset ligger der helt alene? I mørket. I den kalde snøen. Det meste av tiden gjør det nettopp det, men jeg vet at av og til i snøen kan det høres skritt. Stemmer fyller luften med latter og prat oppe ved veikrysset her oppe. Og kanskje en og annen som må hente inn pusten etter en løpetur opp de bratte bakkene. 

Jeg tror det gamle huset setter pris på det. At det har noen å nyte ustikten med. Jeg tror det liker den gode stemningen menneskene tar med seg opp på det stille tunet. Jeg tror det ser frem til det. 

Vi syns i alle fall det er veldig hyggelig at de som tar turen opp bakkene tar seg tid til å sette seg ned og nyte stillheten, få igjen pusten og hvile øyet på omgivelsene. Benken står her. Værsågod!

2 kommentarer:

  1. For et koselig hus, og for en fantastisk utsikt!
    Skulle gjerne tatt meg en hvil på den benken, jeg, og nydt utsikten :-)
    Ha en fin dag :-)

    SvarSlett