tbt norsk landstil

Da jeg startet å blogge i 2009, satt jeg faktisk i denne sofaen. I den til høyre i bildet. Jeg hadde kjøpt meg leilighet, hadde satt på plass alt jeg hadde samlet av gamle og nostalgiske ting og møbler gjennom mange år. Det var ikke snakk om å sette noe til side, nei alt skulle inn på disse 50 kvadratmeterne. Jeg måtte nesten gå sidelengs for å komme meg ut verandadøren, og det er utrolig å tenke på at også denne stuen inneholdt, i tillegg til dette dere ser her, en spisestue og en ekstraseng. Og da har jeg ikke nevnt de to store skapene som også var stappfulle av kopper og kar og andre ting som jeg kanskje en gang kunne få bruk for. Kunsten i å begrense seg var visst ikke min sterke side. Nå må jeg jo smile litt av det hele, men da koste jeg meg glugg. Den vesle leiligheten var mitt første ordentlige hjem utenom barndomshjemmet, og etter å ha studert og bodd flere steder i landet, var det så godt å endelig kunne sette tannbørsten på fast sted. Dessuten kunne jeg endelig leve ut min interiør-interesse i fullt flor. Og det gjorde jeg til gangs. Etter å ha trykket "enter" og bloggen var åpnet, satte jeg i gang med å ta bilder av alt sammen. Hver dag i flere år blogget jeg fra denne leiligheten, og bloggen ble raskt godt besøkt. I den tiden var ikke telefonene som små computere, og folk satt som regel foran en dataskjerm når de tok sin daglige runde i "blogglandia", som de kalte det. Med tastaturet foran seg, var det enkelt å legge igjen kommentarer, og jeg husker gleden ved å kunne kommunisere med nye mennesker på denne måten. Det er fint å tenke tilbake på hvordan det hele startet. På tiden i leiligheten min, alle tingene jeg hadde så glede av å sette sammen, og alt jeg drev med som ble dokumentert og "kringkastet". Lappeteppet som ligger over overnevnte sofa, ble jo en aldri så liten "landeplage". Det var ikke få slike tepper som ble heklet i etterkant, og det havnet også på trykk i et blad. Det var jo slik det var. Man snappet opp tips og idèer hos hverandre og gjorde det til sitt eget.  Ikke minst husker jeg alle rundene jeg hadde inn til andre bloggere, og så på nære nippet jeg var på å male hele denne leiligheten hvit. I lyset av "fransk landstil" og "chabby chic" var jeg mange ganger fristet til å følge strømmen. Men den satt langt inne. Skulle jeg virkelig male over den fine blåfargen på soverommet, og den fine, fine grønnfargen på badet?

Det ble heller til at jeg tok i retningen av det som var mer naturlig for mitt hjerte, og av ting og møbler jeg hadde samlet opp. Det meste jeg hadde var jo norske arvede bruksting og loppefunn. Så skapte jeg heller mitt eget norske landstils-univers. Jeg husker jeg laget et blogginnlegg om dette. "Hva med den norske stilen da?" var overskriften. Hele innlegget kan du faktisk lese HER om du vil. Det er vittig å se hvordan et innlegg på LivsLyst så ut den gangen, så hold fast, men jeg syns jeg har noen gode poeng i teksten ;O) 

Og det er i den retningen jeg har fortsatt. Visst er det så utrolig mye inspirasjon å hente på blogger og i interiørblader. Den ene trenden etter den andre ruller opp. "I år er gul årets farge"- type... Jeg orker bare ikke å henge med. Jeg kan like det godt det jeg ser, men jeg vil ikke gjøre noe med det selv. Jeg tenkte tidlig, allerede på jenterommet hjemme hos mamma og pappa, hvis jeg samlet på gamle møbler og bruksting ville jeg ikke måtte bytte ut for hver nye trend som kom. Og jeg syns det er noe herlig befriende i det å følge sin egen akse. Man må så klart ta høyde for at man endrer seg med tiden. Alt er ikke statisk. Hverken smaken, interessene våre eller oss selv, men når jeg ser tilbake på dette i dag, ser jeg jo at jeg har gått den samme veien, men kanskje bare blitt mer rendyrket. Jeg vil stadig lære mer om hvordan gammelt håndverk ble utført, jeg vil fortsatt i dag bruke de gamle møblene som er bunnsolide og ofte hjemmesnekrede, og jeg vil mer og mer bruke rene materialer med høy kvalitet som også holder lenge. Jeg liker fortsatt det gamle og norske, forskjellen er bare at jeg ikke har tenkt å fylle hele gårdshuset med ting. Det som ikke får plass der opp, det får vi kvitte oss med. For noe har altså endret seg på disse årene. Jeg har nemlig ikke tenkt å gå sidelengs for å komme meg gjennom dørene!

***

 Men et aldri så lite tilbakeblikk er jo gøy. (Bildene er tatt av fotograf Bård Jørgensen.)

Trykk deg inn HER og HER for å se mer av hvordan leiligheten så ut. 

vil du vite min vårdrøm?

Dette innlegget blir bare et slikt et med bilder som kanskje kan inspirere og gi en god vårfølelse. 

Et og annet tips følger også med, 

dessuten får du vite hva som er min vårdrøm. 

Vårdrøm: I hagen her i leiehuset vokser det snøklokker i skråingene. Et hvitt teppe har bredd seg ut og stukket seg frem gjennom gresstrå og døde blader. Et sikkert vårtegn, selv om frostnettene fortsatt kan komme. Snøklokkene, de har bestemt seg for å ta sjansen, og jeg har bestemt meg for at jeg må plante slike på gården. Så vakkert det er når de utrolig vakre blomstene dukker frem på den bare og litt gustne bakken. Da jeg tittet ut av soveromsvinduet i dag, kjente jeg lukten av vedfyring. En av naboene hadde fyrt opp i ovnen, og nå spredde røyken seg sakte i den stille luften. Jeg begynte nesten å gråte litt. Ja, det er helt sant. Den lukten blandet med den fortsatt litt kalde vårluften, synet av den bare bakken, alle spirene og det som skal komme fremover nå... det gir en så god følelse, og det ga meg nesten tårer i øynene. Jeg har noen ganger et drømmende bilde av hvordan det vil være å bo på gården vår, og dette fikk tankene til å fare. Jeg så for meg -

..."mennesker på tunet en deilig vårdag. Noen raker seg lykkelig gjennom tørre gresstrå og gammelt løv, andre står for det mer sosiale med prat og historier de alle må le av. Nå skal det bli fint, derfor fyrer de opp et bål bak låven. Kvist og kvast går opp i røyk, og den gode lukten sprer seg over jordene. Barna løper glade rundt, kanskje prøver de en barkbåt i bekken? Etterhvert tar de seg alle tid til både kaffe og vafler ved langbordet. Praten høres av dem som går forbi og skal på tur litt lenger opp i heia. På veien ned kommer de innom for å hilse på. "Vi gikk forbi. Vi hørte dere". "Så koselig!" får de til svar og de mener det. For hele dagen er disse menneskene ute og steller i stand til det som skal komme, og det er plass til mange på turnet. Våren er her, utelivet har for alvor begynt, og å dele dette med andre mennesker, er det som gjør dem lykkelige."

Ja, jeg kan drømme meg bort i blant, men drømmer er ikke farlige. Jeg tenker at det må være slik at jo mer vi drømmer, jo mer får vi oppleve. Et liv uten en drøm eller håp, det stagnerer, men en som tør drømme og prate om idéene sine, kan oppnå mer enn han selv tror. Nye dører åpnes ofte i møte med andre. Ønskene kan være store eller små, og dette er altså en av mine; den lille vårdrømmen. Og disse menneskene i fortellingen, de må være oss de da? Vår familie på tre. For å realisere hele dette bildet, må vi nok få oss noen flere barn, eller vi kan få besøk da! Det er jo raskere gjort. 

Ps! Hvis, hvis, hvis dette mot formodning skulle virke som et hint om dugnad, så er det herved avklart! Dette handler om å være sammen, og nyte de hverdagslige øyeblikkene som stadig kommer vår vei. Hihi. Vi har allerede hatt slike vårdager, men jeg vil gjerne ha flere!

Fakta: Snøklokke er en liten løkplante som dukker opp tidlig på våren. Den sprer seg både med løk og frø. Den trives i skyggen. Den åpner seg og strekker seg mot lyset der oppe, men selve blomsten er stor og tung og den henger derfor litt med hodet. På en lykkelig måte ;O) Om kvelden folder den sine hender og går til ro for natten, før den igjen folder seg ut og tar i mot varmen og lyset. Den er skjønn. Jeg vil helt klart ha sånn på gården!

Tips: Og så til slutt det vesle tipset jeg innledet med. Lag en liten bukett med snøklokker og for eksempel en syrinkvist, bind om med litt naturhyssing, og du har en kuvért til hver! Koselig på venninne-lunchen eller kanskje du skal unne deg litt vårglede av dette slaget til familiens dessert etter middagen? 

podekurs

Vi har vært på podekurs!

På lørdag heiv vi oss i bilen og kjørte nedover i Telemark. Målet var et kurs om poding av epletrær, i Bambles dype skoger. Hagelagene rundt forbi har så mye bra kurs og foredrag, og selv om jeg ikke er medlem, har jeg vært på flere kjempe-interessante arrangement. Denne gangen dro vi begge to, for poding av epletrær kan fort bli relevant oppe på gården. Der er det nemlig ingenting igjen av den gamle frukthagen. Eller det vil si, det står to plommetrær igjen. Og de bærer fortsatt masse frukt, og det er vi jo kjempe glade for, men i hagen foran gavlveggen var det en gang en stor hage med masse frukttrær. Kanskje kan vi bygge opp igjen litt av den? Det er det vi går og funderer på om dagen. Vi må komme i gang. Slike trær blir jo ikke store på en-to-tre.

Det er jo mye bra å få kjøpt ferdig også, men så er det vel med dette som med så mye annet, vi syns det gamle er gøyest ;O) I den gamle hagen her i leiehuset, står blant annet dette treet med vinterepler. Hvilket slag det konkret er, det vet vi ikke. Vi vet bare at de smaker så godt, eplene er knallrøde og fine, ikke noe "rusk og snusk" på dem og vi oppbevarte dem i kjelleren helt til rundt juletider. De perfekte vintereplene altså. 

Vi tok derfor med oss noen greier av dette treet, og av det som har sommerfrukt. Det stod nemlig i annonsen for kurset at vi kunne ta med egne podekvister. 

Vi fikk en innføring i treets egenskaper, hvordan beskjære, forskjellige typer rotsystemer og så klart hvordan det hele skal podes. 

Kort fortalt: 

Kutt et fint snitt på både rot- og podekvist. 

Legg inntil. 

Tape med "podetape" eller bast. 

Voks toppen. 

Dette er den ene av våre podekvister. Når vi kom hjem, satte vi den i potte med jord. Nå skal den få stå inne til frostnettene er over, så blir det så spennende å se om vi har klart å pode oss et nytt epletre! Vi har forstått at det fort kan bli litt prøv-og-feil. Så dette er særs spennende. 

Jørn Lindholdt, som hadde åpnet hagen sin for Bamble Hagelag, kursholderne Tone Gislerud og Kjetil Nyhus fra Fruktgarden Nyhus, og alle oss deltagere, har gjort slikt før. På kvisten til venstre tar han av "podetapen" og det nye skuddet skal få plass til å utvide seg og vokse mot høyden og lyset. Kvisten til høyre ble det ikke noe av... Selv ekspertene lykkes ikke med alt, det må vi huske vi som er nybegynnere ;O)

dette gulvet har vi valgt

I dag tar vi en liten titt inn på kjøkkenet på gården, og lar det være eksempel på hvordan vi har løst dette med gulv i huset. Da vi overtok plassen, var nesten alle gulv revet ut, og brent... 

På kjøkenet stod bare de røffe tømmerveggene igjen, og på gulvet var det stein og sand mellom stokkene. Når jeg ser dette, blir jeg minnet på telefonsamtalen jeg hadde med Thomas da han var og tittet her for første gang alene: "Det er ingenting her altså. Bare vegger..." Det gjør ingenting tenkte jeg, og visste så klart ikke da hvor mye jobb det skulle bli. Men akkurat det jeg sier nå, har jeg hørt mange andre si i etterkant også, så da er alt ved det normale. Det blir alltid mer enn man tenker, og ting tar lenger tid, men så er alt glemt når man kan sitte her inne og drikke kaffe! 

Men tilbake til dette gulvet. Vi kunne jo gått på jakt etter gamle, eller hogget trær og saget til gulvbord selv, men det er alltid flere hensyn å ta enn valg av materialer. Tidsperspektivet er kanskje det mest graverende. Man kan jo ikke holde på i årevis, en gang vil man jo flytte inn som nevnt i et tidligere innlegg. For man kunne virkelig holdt på i årevis med et slikt prosjekt. Vi konkluderte heller med å kjøpe inn så godt treverk som mulig, og legge nytt gulv i alle rom utenom den gamle stua som har fått beholde det originale. Men da syns vi detaljene teller, og det har vært viktig for oss å gjøre det på en gammel måte. 

Vi har derfor brukt håndspiker, og slått dem flate før bruk. Jeg syns de blir så fine! 

Spikrene er kraftige, og det har blitt mange håndslag med hammeren i dette huset. 

Spikrene festes på øyemål på spikerslaget, slik at det skal se ut som det er gjort uten laser, som de jo ikke hadde den gangen. 

Nå skal gulvet settes inn med linoljesåpe og kaldt vann tre ganger med litt mellomrom. Siden kan man vaske over med denne såpen sånn ca hver andre måned har jeg lest. Treverket vil beholde sin struktur og det vil være "mykt og varmt" å gå på med bare føtter. Jeg håper det blir slik jeg ser for meg. Og jo eldre og mer slitt disse gulvene blir, jo finere blir de.

tallerkenhylle

Ser dere tallerkenhyllen over hyllene der? Øverst til venstre. Ja, vi kan ta en litt nærmere titt på den.

Denne tenkte jeg på. Den som holder de store fatene på plass. Thomas og jeg laget den etter inspirasjon vi fant på et bilde av et gammelt kjøkken. Vi tenkte kanskje at flere enn oss syns det var en god idè, og vi har derfor laget en reportasje med fremgangsmåte og tegninger til nettopp denne hyllen. Et par tips om hvordan du skal få den til å se gammel ut er også med. 

Hvor du finner denne reportasjen?

For de som kjenner meg, er det kanskje ikke vanskelig å gjette, men la oss ikke gjøre dette til en konkurranse. Du finner oppskriften til denne tallerkenhyllen i det nyeste av Lev Landlig. Altså utgave 2-2017, som er i salg i butikkene nå. 

kortversjon

HER , på NRK Telemark sine sider, kan du lese kortversjonen av NRK-intervjuet jeg var med på.

Og HER , på P3 sin side, kan du se en kort og komprimert Facebook-versjon. 

vi flytter inn

Nå tar vi en sånn liten oppdatering igjen.

Denne gangen med fokus på hva det sterkeste minnet fra gårdslivet har vært gjennom faktisk fem somre. For dere som har fulgt oss siden da, har veien vært lang, men nå er vi nærmere innflytting enn noen gang. Det er jo nesten så vi ikke skjønner det selv. Det har vært utopi så lenge. Vi har bodd i campingvogn i flere måneder i strekk, vi har vært her i helger og ferier, pusset opp, revet oss i håret og pusset opp mer. Nå ser vi faktisk en ende på det. Ja, altså at huset i alle fall blir beboelig. Og når vi flytter inn, kommer jeg mer konkret tilbake til litt lenger ned i innlegget.  

2012

Det sterkeste minnet fra den første sommeren var nok jobben med låvetaket. Vi begynte der. (På våningshuset var det jo ikke tak i det hele tatt, der sørget vi bare for et midlertidig et i bølgeblikk.) Vi satt der oppe hver dag hele sommeren. Eller satt og satt. Det var jo mer opp og ned i timer jeg ikke har tall på. Men en kaffekopp hadde vi også tid til. Og det var så herlig å sitte høyt der oppe og se utover fjell og vann. Der oppe fikk vi virkelig fugleperspektiv på omgivelsene. Og til slutt hadde vi et solid undertak, kledd med fin teglstein.

2013

Så satte vi i gang med våningshuset. "Oppussings-trinn 1" kan man nesten si. Målet denne sommeren var å få huset på beina igjen. Bokstavelig talt. Muren skulle restaureres og vi satte inn og byttet tømmerstokker der det trengtes. 

2013

Og huset fikk et godt og nytt tak - i gammel stil så klart. Og dette har jeg jo fortalt dere før. Men det var en spesiell sommer for oss. Vi hadde folk i arbeid, så prosjektet skjøt mer fart enn vi hadde klart alene. Vi fikk masse besøk av familie og venner som ville se hva vi egentlig hadde satt i gang. Med glimt i øyet ble det en del snakk om "god gammeldags galskap" og de største optimistene i familien tenkte sitt i det stille. Vi var så klart helt klare for å vise dem! ;O)

2013

Jeg var gravid denne sommeren og koste meg mest med å lage mat, stelle i hagen og ta i mot gjester. De tyngste løfta overlot jeg til gutta-krutt. Jeg startet så smått i grønnsakshagen også, med å så salat og gressløk, så fylte jeg på med herlige drømmer om egne høns, hjemmebaket brød og saft fra egne epletrær. 

2014

2014 var den store kofte-sommeren. Jeg jobbet på spreng med Kofteboken (1) og mange av kofte-bildene ble fotografert her oppe på gården. Så ble det litt intervjuer i farvannet av dette. Akkurat her er det Nationen som jobber med saken rundt nominasjonen til årets bygdeprofil. 

2014

Ellers koste vi oss bare en hel masse med denne gode lille karen!

2015

Så kom den mer eller mindre avgjørende sommeren. Etter mange tanker og vurderinger, bestemte vi oss for å pakke ned alt, selge huset i byen og flytte til Kviteseid. På den måten ville vi komme nærmere prosjektet, og hadde kanskje sjans til å gjøre ting ferdig før vi ble pensjonister. Vi fikk leie dette koselige huset, og vi kjente både på spenning og glede når vi satte tingene våre midlertidig på plass her. 

20'5

Så brukte vi tiden til flytting og klargjøring av huset i byen, men vi fikk da med oss mange fine sommerdager- og kvelder på tunet også. Og denne karen stod for innhøstningen av ripsbusken. Han spiste seg mer eller mindre gjennom hele sommersesongen. Rips i hagen, blåbær og villbringbær i skogen... Vi koste oss med det samme, og kjente gleden over at en liten gutt som denne kan få vokse opp med en hage like utenfor, der han kan forsyne seg av godsakene. 

Begge bilder over er fra 2016

Sååå kom sommeren vi hadde ventet lenge på, da satte vi i gang sånn på ordentlig. "Byggetrinn 2". Nå skulle vi gjøre det som skulle til for å gjøre dette huset beboelig. Ikke på den aller enkleste måten. Med håndhøvlede overflater og gjenbruk av nesten alt gammelt, dro dette ut i tid. Ikke akkurat uventet for oss, men i takt med resultatene krympet stadig tålmodigheten. Man vil jo en gang flytte inn. 

2017

Nå står snart enda en sommer for døren, og jeg kan med glede og stolthet fortelle dere at dette blir den sommeren vi flytter inn på gården! Det har vært en lang reise, og nå har vi kommet frem. Alt kommer ikke til å være helt ferdig i huset, faktisk vil mye gjenstå, men huset blir beboelig. Vi får kjøkken, bad, ei lita stue og soverom. Den vesle familien på tre kan begynne sitt virkelige liv på det gamle tunet. I en skikkelig koselig bygd som vi allerede nå føler oss hjemme i. Nå skal det lages mat på det ordentlige landlige kjøkkenet jeg har ønsket meg. Vi ser så frem til å starte dagen her oppe, se solnedganger over fjellet og leve livene våre med de vi er glad i og setter så stor pris på.  

Jeg tror jeg jammen avslutter med å si at det er nå det begynner!

det ble både radio og tv

Det har altså blitt forsket på hvorfor jenter er tregere med å komme i gang med egne foretak sett i forhold til guttene. Det er flere grunner til det, og en av dem er at de er redd for og misslykkes... Når man nå vet hvorfor, er det god grunn til å jobbe med å gjøre noe med det. Jeg kommer til å jobbe litt med dette fremover, og jeg gleder meg. Dette syns jeg er så bra og moro. Jeg heier på alle jenter som går med en god idé og har lyst å sette den ut i liv! I denne forbindelse har altså NRK og jeg tatt en liten prat oppe på gården vår. Jeg kjenner meg nemlig godt igjen i det som kommer frem i undersøkelsen.  

TV-reportasjen finner du HER

Jeg syns igrunn det nesten kom bedre frem på RADIO-reportasjen. 

Om du vil høre, finner du den HER

forside

Ja, og så fikk jeg forsiden da. 

På den nyeste utgaven av Lev Landlig.  

I dette nummeret (2-2017) kan du finne mye kjøkkeninspirasjon. 

Og jeg deler altså tips til alt fra hvordan få et mer nostalgisk og "gammeldags" preg på innredningen, til fargekodene vi har brukt på vegger/innredningen og gulv. 

kjøkkenfornyeren

På gården holder vi på for fullt å ferdigstille kjøkkenet. Det er en liten sjau igjen før vi er helt klare, og kan lage vårt første måltid, men det betyr også at vi aldri har vært så nær i å få oppfylt vår drøm om et ordentlig landlig kjøkken. Når vi først er inne på kjøkkenpraten, har jeg i det siste hatt moro av å ta et tilbakeblikk på kjøkkenet vi fornyet i byhuset. Jeg må innrømme at det rommet var en god midlertidig drøm. Med vinduet på vidt gap ut mot den frodige hagen, de lyseblå veggene og detaljer i tre... Det var virkelig et godt rom å være i. Høyt under taket, masse lys og godt med plass var det også. 

Eller det ble slik. KORT FORTALT: Thomas kjøpte huset i Skien alene, og var i god gang med å sette det i stand da jeg kom inn i bildet. Med min stil og mine ønsker... Fornyingen av det gamle sveitserhuset fikk en litt ny vending. Og selv om vi hadde tusen ting igjen av oppussingen, valgte vi likevel å gjøre om kjøkkenet slik at det skulle passe bedre til de valgene vi hadde tatt sammen. Dessuten er kjøkkenet et rom man bruker mye hver eneste dag, og jeg merker at dette rommet er og var ekstra viktig for meg. 

Utgangspunktet vårt var altså en ny Ikea-innredning. Vi ønsket å sløse minst mulig med ressurser, men likevel endre kjøkkenet fra å være moderne og kanskje litt maskulint, til et landlig og mer gammeldags uttrykk. Det klarte vi. Med enkle grep!

Så har jeg tenkt: Kanskje er det fler enn oss som har et godt kjøkken-utgangspunkt de ikke har lyst å rive ut eller ødelegge? Det finnes altså enkle løsninger, og jeg har samlet alle vi brukte, i konkrete tips og idéer i en reportasje i det nyeste Lev Landlig. Løp og kjøp ;O)

Jeg må virkelig si at jeg gleder meg ti å gjøre i stand kjøkkenet på gården nå også. Alt fra å sette på plass krukken med oppvaskkoster, til varme måltider og bake ved vinduet med oversikt over tunet. 

For meg er dette liksom den ultimate plassen å ha et kjøkken. På et gammelt tun liggende litt for seg selv, i en ordentlig bygd. Det blir ikke perfekt. For hva gjør det? Ingenting så vidt jeg vet. Det blir et nokså lite kjøkken, men det vil inneholde de elementene jeg har ønsket meg så lenge. Jeg må ta den historien en annen gang. For jeg kunne nevnt så mange ting som vil gjøre trivselen god for oss. Ja, det får bli i et annet innlegg. 

Klarer ikke helt å la være da. Denne lampen skal opp mellom takbjelkene på gårdskjøkkenet, og hyllen i bakgrunnen, den slitte saken vi en gang fant hos en skomaker, må jeg også finne plass til på de blå veggene der oppe. Ah! Det skal bli gøy. Men vi tar det en annen gang ;O)

Ha en fin dag alle sammen!

girlpower

Hei alle sammen. 

Det rolige liv på landet lar visst vente på seg. Det er så mye moro å være med på, så jeg rekker ikke å stoppe opp for å fortelle dere en gang. Men vi kan jo håpe på hyppigere oppdateringer her på LivsLyst når vi lander skikkelig oppe på gården. Ønsket er der, det skal dere vite!

Som frilanser må man holde seg selv i ørene for å være effektiv og overholde gode arbeidsrutiner. Når arbeidsplassen er ens eget hjem, er det fort gjort å ta en kaffekopp for mye, eller velge å ta en lunch med venninnene istedet. Og av og til skal man jo gjøre det. Det er jo nettopp friheten i dette som er så bra. Det er altså både gode og utfordrende sider ved å drive sitt eget firma. Jeg har derfor den siste tiden jobbet med å lage bedre struktur i min egen arbeidshverdag der oppgavene kan være veldig varierte. Jeg syns jeg liksom aldri bli god nok på dette.

Og i går ble det nok en uforutsigbar dag på jobb...

Jeg fikk besøk av NRK oppe på gården. De skulle ikke guides fra rom til rom i det som skal bli vårt hjem. Det var noe ganske annet som stod på agendaen. I samarbeid med MØY (organisasjon stasjonert i Telemark - jobber for å få flere jenter ut i egne foretak - fordi landet vårt trenger det), ønsker vi å få mer fokus på jenter med egne foretak. Det er nemlig slik, på landsbasis, at flere gutter starter firmaer enn jenter. Hvorfor er det slik? Jeg har selv mange tanker om dette, og har kanskje gjennom tiden raskere sett hindringene enn mulighetene. Og har jeg tid? Er jeg god nok? Tør jeg? MØY har gjort undersøkelser og fått mange svar på hvorfor jenter kvier seg. Og når man sitter med svarene rundt dette, kan man begynne å jobbe og gjøre endringer. Da kan jo alt skje, tenker jeg! Jeg syns dette er så spennende. Jeg får så lyst å heie på dere alle som går med drømmer og idèer på lager. For jeg vet det er mange. 

Krans av furu, einer og bjørkeskudd.

NRK og jeg har altså tatt en prat rundt dette. Da med utgangspunkt i min jobb som frilans journalist. Og at vi har flyttet fra den kjente og kjære byen, til et liv på landet. Som bare hittil har åpnet så mange nye dører for oss. Både privat og i jobbsammenheng. Og å snart bo på et gammelt tun, og ha tilgang på værbitte og gamle overflater, landlige miljøer og ressursene i naturen gjør jobben min enklere. Og jeg som var så redd for å ta dette steget. Så viser det seg gang på gang, når man kommer ut på andre siden, at de skumle forandringene fører til noe godt. 

NRK-reportasjen sendes mandag 20. mars klokka 1845.

På NRK Østafjells. 

Sørlandskofte i okergult og natur. Oppskrift og garnvalg i Kofteboken 2.

Jeg kjenner dette med jenter i egne foretak er et så spennende tema. Det er så mange bra ressurser der ute, og så mange som har gode idèer. Vi må bare heie hverandre frem! GIRLPOWER til folket altså!

Tror ikke det blir siste gang dette blir tema her på LivsLyst. 

Kanskje skal jeg fortelle min historie en dag?

anno-oves kofte

Strikk Anno-Oves kofte!

Jeg nevnte det for dere her tidligere, og sa jeg skulle si fra når oppdraget var fullført. I samarbeid med magasinet Familien og via Anno på NRK1 har Lene Holme Samsøe og jeg laget kofte til Ove Ravn Hansen. Selve vikingen denne sesongen. 

Bladet Familien kommer ut i butikkhyllene nå. 

I dette magasinet kan du altså bla deg frem til, og få oppskriften til denne koften. 

Der har vi så klart oppgitt fargekoder på garnet og hva knappene heter, om du vil gjøre det samme som oss. 

Vi har laget en herre-modell i bruntoner, som vi syns passet godt til en som er glad i naturen og historien. Koften er i tradisjonelt mønster (opprinnelig gitt ut av Dale), og har klassiske isydde ermer. Oppskriften er ny, og enkel bygget opp for den som har lyst å prøve. 

Garnet vi har brukt er fra Dale garn. Tinnknappene fra Hjelmtvedt. Koften er strikket av Heidi Olsen. 

Tusen takk til dere for flott samarbeid!

I Kofteboken (1) har vi med koften i dame-modell. Her er det Lene som har den på seg. Jeg flyr rundt og gliser i min Bøvertun original ;O)

Fakta: Ove Ravn Hansen (50 år) fra Porsgrunn er med i 2017-sesongen av realityserien Anno på NRK1. Han er opptatt av vikingtiden, og har vært med i flere spel rundt dette temaet. I de første episodene av Anno markerte han seg iført vikingklær og med sitt brede smil. 

Kanskje får du også lyst å strikke Anno-Oves fine og tradisjonelle kofte? 

Da har du sjansen nå ;O)